<![CDATA[Nyttigviten - Kulturkunnskap]]>Thu, 28 Jan 2016 18:07:07 +0100Weebly<![CDATA[Kulturmøter - er endring mulig?]]>Sat, 23 Jan 2016 18:43:38 GMThttp://www.nyttigviten.no/kulturkunnskap/kulturmter-er-endring-muligEr det for vanskelig å endre sine grunnholdninger? Forblir vi den vi er oppdratt til å være, med små justeringer underveis i livet? Jeg bruker en analogi for å illustrere mitt poeng.

Jeg er ikke vegetarianer, men jeg har flere venner som er vegetarianere. De poster stadig vekk bilder på Facebook av husdyr som lider, og jeg blir opprørt ved synet. I neste øyeblikk er det glemt, og jeg langer i meg en saftig biff. Siden jeg har vokst opp i en kultur der det er greit å holde dyr innesperret for så å spise dem, fortsetter jeg med dette. Mine venner er selvsagt frustrerte over at deres holdningskampanje ikke har noen virkning.
Jeg setter selvsagt meg og mine behov øverst. Det kan jeg gjøre i trygg forvissning om at jeg ikke blir fordømt. I min kultur er det nemlig helt greit å være kjøttspiser, så hvorfor skal jeg foreta endringer? Jeg verdsetter dessverre ikke dyr nok til å endre atferd.
Kvinner bli lite verdsatt i en del kulturer
I en del andre kulturer er det kvinner som blir lite verdsatt, og enkelte steder blir kvinner ikke bare betraktet som annenrangs borgere, men nesten som husdyr eller enda lavere. De skal rydde og vaske, lage mat, yte seksuelle tjenester og føde barn. Adlyder de ikke mannen, kan de bli slått – ja, til og med drept. Kvinnen er mannens eiendel, og kvinner som viser seg utendørs uten mannlig følge, betraktes som et bytte andre menn kan forsyne seg av. Tafsing og annen seksuell trakassering er også et utbredt fenomen i en del arabiske land. De siste ukene har vi også fått høre om fenomenet som går under navnet Taharrush gamea – en «voldtektslek» for arabiske menn.
Vi må innse at menn fra disse kulturene ikke legger av seg sine patriarkalske holdninger ved grensen. Du kan ta en mann ut av stammen, men ikke stammetenkningen ut av mannen. Det skal iallfall vanskelig la seg gjøre, selv om noen selvsagt klarer det.
Stammetenkningen
Per Bauhn, professor i praktisk filosofi, har skrevet artikkelen Stamtänkandet kan göra kvinnor till lovliga byten
Fritt oversatt:
I et stammesamfunn mangler en sterk sentralmakt som kan beskytte individet. Stammen har derfor påtatt seg rollen som beskytter, og metoden stammen benytter er «øye for øye, tann for tann». Den som angriper et enkeltmedlem, vil få hele gruppen på nakken. Hele gruppen holdes altså ansvarlig for det den enkelte gjør, og for å forhindre gjengjeldelsessanksjoner på hele kollektivet, overvåker stammen egne medlemmer. Det er slik en æreskultur oppstår. Individets handlinger betraktes som gruppens handlinger.
Ifølge stammetenkningens prinsipper, har ikke individet noen egenverdi.  Verden utenfor egen gruppe oppfattes som et bytte man kan forsyne seg av. Kvinner kan ansees som en del av dette byttet. I Køln, Hamburg og Stockholm utfordres byens og statens rettssikkerhet av grupper, som uavhengig av deres etnisitet, ser ut til å følge stammetenkningens normer. Dette gjør de i trygg forvissning om at de ikke kommer til å utsettes for stammesamfunnets sanksjoner. Siden de heller ikke føler noen lojalitet til samfunnet der de oppholder seg, føler de seg frie til å behandle ubeskyttede kvinner som bytte.
Disse mennene vil ikke oppfatte sine handlinger som moralsk forkastelige. De er oppvokst i en kultur der kvinnen er en bruksting, til fri benyttelse hvis ikke mannlige slektninger passer på.
Hvordan få til en endring?
Dagbladet skriver
De siste par årene har menn ved de fleste norske asylmottak fått tilbud om å være med i «dialoggrupper mot vold», hvor de har fått opplæring i «norske lover og verdier», og at vold mot kvinner og  barn er uakseptabelt. Kursene har vært finansiert av UDI.
Kunnskap om det norske samfunnet vil selvsagt være nyttig. En del migranter vil nok endre atferd etter dette kurset, men holdningen til kvinner er det nok verre å få bukt med. Å forstå er én ting, men for å få til en virkelig forandring, må denne forståelsen bli internalisert og sitte som en ryggmargsrefleks.
Trussel om straff vil selvfølgelig også virke avskrekkende. Men hva med atferd som ikke blir straffet? Her tenker jeg på innpåslitne menn, verbal trakassering, lystige blikk og lignende. Vil disse migrantene anta våre holdninger og etter hvert respektere kvinner?
I boka Exodus skriver Paul Collier om holdningsendringer (min oversettelse, s 814 i e-boka fra Kindle):
Migranter bringer også med seg de moralske kodene fra sine opprinnelige samfunn. I en klassisk studie om forskjeller i kulturelle holdninger, sammenliknet Ray Fisman og Eward Miguel diplomaters villighet til å betale parkeringsbøter. Dette var i New York.
Siden ingen kunne tvinge dem til å betale bøter, var det deres holdninger/etiske standard som avgjorde om de betalte eller ei.
Oppførselen deres varierte enormt og avspeilet korrupsjonen i det landet de var fra. De brakte altså kulturen sin med seg.
Man kunne kanskje forvente at atferden ville endre seg over tid og avspeile samfunnet der de nå bodde? Noe helt annet skjedde.  De som kom fra korrupte land fortsatte med å ikke betale bøter, mens de som kom fra lav-korrupte land betalte stadig færre bøter.
Kan vi trekke konklusjoner av dette – at når en atferd ikke blir straffet, fortsetter man gjerne som før? Omgås man andre som har dårligere holdninger, smitter disse? Har de et like lite ønske om å endre atferd som jeg i vegetarianerspørsmålet?
Vil norske kvinners hverdag fortone seg slik framover?
Lenke til TV2-reportasjen 
Vil vi ikke kunne gå på gaten uten å bli verbalt trakassert? Går vi et utrygt samfunn i møte – et samfunn der deler av den mannlige minoritetsbefolkningen ikke klarer å forstå eller å respektere norske kvinners frihet?
Vi kan ikke forvente at migranter klarer å legge av seg sine patriarkalske holdninger. Å gjøre dette, vil rokke ved deres selvbilde – ja, ved hele deres identitet. Det rokker ved maktbalansen og ved rolleforståelsen de har fått innprentet fra dagen de ble født.
Disse problematiske holdningene videreføres ofte til barna. Collier påpeker at barn av immigranter i USA assimilerer amerikanske verdier, mens det motsatte skjer i Europa, spesielt i noen immigrantgrupper. De ønsker å framstå som annerledes.
Vårt nye Norge
Vi hverken kan eller vil lage lover som forhindrer «mild» trakassering – for eksempel menn som kler av kvinner med blikket, innpåslitne menn, verbal trakassering og lignende. Dette må kvinner leve med. De må også leve med at det er en økning av menn som synes det er greit å voldta kvinner. Den eneste måten å unngå dette på, er å enten holde seg hjemme eller å gå i følge med en mann.
Politiet står gjerne maktesløse overfor den nye kriminaliteten. Vi så at de ikke klarte å beskytte kvinnene i Tyskland på nyttårsaften. Migrantene har nemlig brakt med seg et handle- og reaksjonsmønster som politiet ikke er forberedt på å takle. Der de tidligere kunne forholde seg til enkeltindivider, blir de nå møtt av trusler fra flere andre. I et stammesamfunn stiller man nemlig opp for hverandre. Reaksjonene på anholdelser er også sterkere, så politiet må ofte be om forsterkninger før de kan gjøre noe.
Utfordringene er mange, og jo større innvandrerbefolkningen blir, desto vanskeligere blir det å få til en god integrering. For å få større forståelse for dette, anbefaler jeg leserne boka Exodus av Collier.
Heldigvis finnes det også lyspunkter. Selv om utfordringene står i kø, må vi ikke glemme de migrantene som er verdimessig integrert i Norge! De er gode rollemodeller og må løftes fram! Og jeg selv – jeg er fremdeles ikke vegetarianer.
]]>
<![CDATA[Oppdras til å fungere i en annen type samfunn]]>Thu, 01 Oct 2015 15:03:32 GMThttp://www.nyttigviten.no/kulturkunnskap/oppdras-til-a-fungere-i-en-annen-type-samfunnJeg har fått noen reaksjoner på en artikkel der jeg påpeker at «de gode» mangler empati når de avfeier andres fremmedfrykt som irrasjonell og dermed noe de ikke behøver å ta hensyn til. Noen spør meg – bør vi ikke ha mer empati med flyktninger enn med dem som lever trygt og godt her i Norge? Med et slik spørsmål viser de at de forveksler sympati og empati.

Wikipedia kan vi lese:
Det er viktig å skille mellom empati, å kunne forstå andres følelsesliv, og sympati, å ha en positiv innstilling eller holdning overfor en annen. Man kan ha en positiv innstilling til noen uten å kunne sette seg inn i dennes følelsesliv, og å motsatt kunne sette seg inn i andres følelsesliv uten å ha en positiv innstilling til den andre.
Jeg vil hevde at mange her i Norge har sympati for migrantene uten at den ledsages av den nødvendige empati. De tror at andre tenker og føler slik som de selv og blir forundret/skuffet når migrantene ikke oppfører seg i tråd med forventningene.

Å forstå andres følelsesliv er ikke lett, men har vi litt kunnskap om migrantenes bakgrunn, forstår vi bedre deres reaksjoner. Vi forstår også hvorfor det kan være vanskelig å integreres i et vestlig samfunn. Med en slik kunnskap kan vi også bli mer skeptiske til innvandringen, rett og slett fordi vi forstår hvor vanskelig det er for dem som kommer til Norge.

Vi hører at barnevernet (altfor ofte?) griper inn overfor familier med minoritetsbakgrunn. Når barnevernet finner grunn til dette, er det sjelden fordi foreldrene er «slemme». Noe av årsaken kan være at de har en annet målsetting for barneoppdragelsen enn det vi har i Norge.

I kollektivistisk orienterte kulturer skal barna bidra i familien og ta seg av foreldrene når de blir gamle. Når barna skal fylle en forhåndsdefinert rolle, er man opptatt av at barn skal lære, mens vi i Norge er er mest opptatt av at barna skal utvikle seg på egne premisser. (Se Karsten Hundeides bok «Barnas livsverden».)

I Norge skal barna oppdras til å fungere i et demokrati. I andre land preges barnas oppdragelse av at de skal fungere i et korrupt samfunn som gjerne er fylt av vold og aggresjon.

Barneoppdragelsen blir dermed ulik. I den norske Barnehageloven kan vi lese at barnehagen skal bygge på verdier som åndsfrihet, selvstendighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet. Barna skal ha rett til medvirkning, og de skal møtes med tillit og respekt.

Vi tenker ofte at dette er universelle verdier, men slik er det ikke. Hvis vi ser på et kollektivistisk orienterte samfunn uten en fungerende ordensmakt, er det helt andre verdier som er viktige. Oppdragelsen er selvsagt ikke lik i alle familier, men noen fellestrekk vil det være. Her males det med en bred pensel:
Individet skal der underordnes familien, storfamilien/klan, og barna bør ikke bli for selvstendige. De skal videreføre tradisjonen og ta vare på foreldrene når de blir gamle. Oppdragelsen er gjerne preget av represalier og vold. Målet er ikke at barna skal utvikle et moralsk kompass. De skal lære seg å adlyde den som har størst autoritet.

Selvstendig tenkning kan derfor bli slått hardt ned på. Barna skal respektere de eldre, mens barna selv ikke blir respektert. De er uferdige voksne som skal adlyde, ofte under trusler om straff.

Barna kan ikke opponere mot de voksne, og deres stemme blir sjelden hørt. Oppdragelsen sikter ikke på å forberede dem til å fungere i et demokrati, men i et samfunn der staten og politiet (i den grad dette finnes)  sees på som en fiende.

Jenter skal opplæres til å adlyde mannen. For å videreføre det komplementære kjønnsrollemønsteret, må jenter og gutter få ulik oppdragelse. Gutter får mye frihet og lite grensesetting i tidlig barndom, mens jenter oppdras til å bli lydige og underdanige.

Aggresjon og mistro blir sett på som noe positivt, da det er viktig å kunne forsvare familiens ære. Uten en fungerende ordensmakt må mennene i familien ha evne og vilje til å forsvare familien.

Mellom voksne og barn er det en respektbarriere. Voksne leker ikke med barn, leser ikke for dem og snakker bare til dem, ikke med dem. Barna lærer språket ved å lytte til de voksnes samtale, og de har som regel mange barn de kan leke og prate med. Språkinnlæringen og annen opplæring skjer automatisk.
Som vi forstår er denne oppdragelsen funksjonell i kollektivistiske orienterte samfunn uten en godt fungerende stat. Oppdragelsen sikter mot å gjøre barna best mulig skikket til å gå inn i roller i det samfunnet der de bor.

Når de flytter til Norge, må barneoppdragelsen endres dramatisk. Nå må barna aktivt stimuleres, for her er det ingen storfamilie som gir de nødvendige impulser. I Norge er det viktig at foreldre og barn inngår i et godt samspill, noe som virker fremmed på mange. Vi har som mål at barna skal bli selvstendig tenkende individer som kan argumentere og debattere. Vi sikter mot at de skal være selvregulerende, og ikke være avhengig av ytre styring.

Den norske barneoppdragelsen kan være vesensforskjellig fra den oppdragelsen mange innvandrere praktiserer. Barnevernet vil i mange tilfeller bruke betegnelsen «omsorgssvikt». Dette gjelder spesielt når det er dårlig samspill mellom foreldre og barn og når det brukes vold i barneoppdragelsen.

Alle vi som er foreldre, vet hvor vanskelig barneoppdragelse kan være. Slik vi selv ble oppdratt, vil vi gjerne oppdra våre barn. Har vi selv møtt dårlig grensesetting som barn, har vi vanskelig for å sette grenser for våre egne barn selv om vi vet at det er nødvendig. Vi viderefører ofte det vi selv har erfart, både på godt og vondt.

Kan vi da forvente at innvandrerne til Norge skal klare å endre på sitt oppdragelsesmønster?

Til det vil mange svare nei. Vi kan iallfall ikke forvente at det skjer automatisk, og skal de klare det, må de få tett oppfølging. Vi kan ikke tillate at barna får en oppdragelse som forbereder dem på et helt annet samfunn enn det norske. Da får vi nye generasjoner som ikke klarer å tilpasse seg.

Innvandrere og flyktninger må ikke bare få kurs i norsk og samfunnsfag. Vel så viktig er det å gjøre dem kjent med norsk barneoppdragelse. De må tilbys kurs og tett oppfølging, men spørsmålet er om det vil være nok? Spørsmålet er også om de vil ønske dette.

Jo mer kunnskap jeg får og jo mer empati jeg utvikler, desto mer forstår jeg at «det flerkulturelle prosjektet» er enormt krevende. Jeg beundrer dem som har klart overgangen til et demokratisk, individualistisk orientert samfunn. De skal vi heller ikke glemme, og jeg håper virkelig at de kan bli gode rollemodeller for nykommerne.

For interesserte: Skjematisk oppstilling av kollektivistiske vs individualistiske kulturer.


]]>
<![CDATA[Kollektivistiske vs individualistiske kulturer]]>Thu, 01 Oct 2015 07:27:59 GMThttp://www.nyttigviten.no/kulturkunnskap/kollektivistiske-vs-individualistiske-kulturerModerne individualistiske versus tradisjonelle kollektivistiske oppdragelsesverdier. Sammenstilt av Hundeide (2003, 2009) basert på forskning og teoretisering av LeVine, Ochs, Greenfield og Kagitcibasi.

Skjematisk oppstilling - klikk på «Read More»

Spørreskjema

Eksempler på de mest typiske indonesiske svarene ble da:
"Lære barna respekt og lydighet overfor foreldrene"
"Lære dem høflighet og god oppførsel"
"Lære dem forskjell mellom riktig og galt"
"Lære dem å arbeide"
"Gi dem opplæring/utdanning"
 
Svarene fra de norske mødrene ble helt annerledes:
"Vi må huske på at foreldrene må respektere barna og forstå at de bare et barn"
"Vise åpenhet og ærlighet overfor barn"
"Lytte til barns signaler og justere seg deretter"
"Lære dem selvstendighet"
(Hundeide 2009:79)

]]>
<![CDATA[Integrering - assimilering]]>Wed, 25 Mar 2015 10:20:23 GMThttp://www.nyttigviten.no/kulturkunnskap/integrering-assimileringI Danmark tar folketingsmedlem for Venstre, Søren Pind, til orde for assimilering for å motarbeide en utvikling han mener var og er uforutsett og uønsket. Se artikkelen Uforutsett utvikling.

Hvorfor var dette uforutsett? Var det fordi vi trodde at forskjellene på for eksempel dansker og  flyktninger/innvandrere fra Midt-Østen og Afrika var ubetydelige? Var det fordi man trodde at forskjellen bare besto i ulikt språk, mimikk, klesdrakt pluss noen tradisjoner og skikker? Man innså kanskje ikke at selve verdigrunnlaget og mange av de holdningene nykommerne brakte med seg var uforenelige med de danske?
Det er kanskje mangel på kunnskap som gjør at mange fremdeles har stor tro på det flerkulturelle samfunn? Når vi virkelig innser hvor forskjellig vi tenker og handler, forstår vi bedre hvorfor dette ikke fungerer.

Når vi selv var så ubevisste, kunne vi heller ikke formidle realitetene videre. Vi fortalte nykommerne at det var mulig å beholde egen kultur og samtidig fungere godt i et vestlig samfunn. Mange har trodd oss og mye har gått galt. Når foreldre etter beste evne prøver å videreføre sine egne verdier og holdninger, blir barna skadelidende. Mange føler at de lever på utsiden av det norske samfunnet, og de fungerer verken på skole eller i arbeidsliv.

Gamle verdier må forkastes
Gjennom barneoppdragelsen formidles verdier og holdninger, ofte ubevisst. Vi oppdrar gjerne barna slik vi selv ble oppdratt med noen små justeringer. For nykommerne er det vanskelig å forstå at barn som vokser opp i en kjernefamilie i en blokkleilighet kan bli understimulert både språklig, motorisk og sosialt hvis man ikke aktivt samspiller med dem. I opprinnelseslandet utviklet barna seg «av seg selv». Se også artikkelen om kollektivistiske kulturer og språkinnlæring.

Mange foreldre er ikke bevisst på at barn aktivt må stimuleres for å kunne fungere i et høyteknologisk, demokratisk samfunn. Fra å være bundet i forpliktelsene til familien, bør barna nå oppdras til selvstendighet, og deres lojalitet må rettes mer mot samfunnet. At ikke dette går så bra, er lett å forstå.

Verdier i Somalia/Pakistan
Tenk om du bodde i et land der alle offentlige tjenestemenn var korrupte? Du hadde ikke noe sikkerhetsnett. Noe tilsvarende det norske NAV eksisterte ikke. Dersom familien skulle være ditt sikkerhetsnett – hvordan ville du da organisere familien din? Hvordan ville du oppdra barna dine?

Du ville kanskje organisere livet i forhold til en utvidet familie der nære slektninger også var betydningsfulle? Et såkalt kollektivistisk orientert samfunn.

Ordensmakt
Når landet ikke har en godt  fungerende ordensmakt, må familien ivareta denne oppgaven. Da er det viktig at familien framstår som sterk. For å opprettholde den nødvendige respekten, må man ha kontroll på kvinnene i husholdningen. Mister man kontrollen, mister man æren.

Godtroenhet vil være en ødeleggende egenskap, så guttene måtte oppdras til å være mistroiske – både over for det offentlige, men også overfor de som man oppfatter som fremmede. Familien må fremme gutters aggressivitet og lære barna problemløsing via vold og slåssing. Uten slike egenskaper vil ikke familien overleve.

Økonomi
Verdiene må i størst mulig utstrekning holdes i storfamilien. Dette sikres best ved at slektninger gifter seg (Pakistan), siden medgiften ellers ville ha tappet storfamilien for verdier. I Somalia giftes kvinnen gjerne bort til menn i andre klaner for å bilegge strider eller skape allianser. Kvinnen må holdes under streng oppsikt, slik at hun ikke kan bli gravid med andre enn den foreldrene har valgt. Hun må bare omgås menn hun teoretisk sett ikke kan gifte seg med, slik som for eksempel brødre og far.

Eldreomsorg
Ett av barna (den eldste sønn) får oppgaven ta seg av sine foreldre på deres gamle dager. Dermed så må han gifte seg med en kvinne som uten å protestere tar på seg disse pliktene. Jentene måtte oppdras med dette for øyet – å stelle for mennene i familien og for svigerforeldrene. Lydighet er en viktig egenskap.

Kollektivistisk orientert samfunn
I et kollektivistisk orientert samfunn tar man mer hensyn til familien enn til den enkelte. Alle er avhengige av hverandre for overlevelse. Individet må rette seg etter gruppen. Selvstendighet blir slått hardt ned på. Barna har en rolle å fylle helt fra det blir født. Samfunnet er patriarkalsk og hierarkisk oppbygd. Barna skal respektere de eldre, og ytre sanksjoner blir brukt for å oppnå dette. Barna blir ikke selvregulerende.

I motsetning til dette, står det norske samfunnet. Der legges det vekt på individet og dets potensiale. Selvstendighet og egne meninger blir framelsket. Barna skal ikke fylle noen rolle – det oppmuntres til å finne sin egen vei. Respekt skal gå begge veier.

Verdikollisjoner
Hvordan vil egenskaper og verdier/holdninger som aggresjon, mistro, kontroll over kvinnene osv. fungere i et vestlig samfunn? Hvordan vil barn som ikke er oppdratt til å være selvregulerende fungere på en skole som forutsetter denne egenskapen? Hvordan vil de som har størst lojalitet til storfamilien, fungere i stillinger som krever størst lojalitet til det offentlige? Vil de ha vilje og ønske om å bidra til samfunnet når det går på bekostning av storfamilien (betale skatt o.l.) ? Svaret gir seg selv.

Kan vi disse kulturene leve side om side i Norge, eller må én part tilpasse seg den andre? Har vi noe å lære av muslimske innvandrere? Har majoritetsbefolkningen fått verdifulle kulturelle impulser gjennom innvandring fra muslimske land? Vil innvandrerne ønske å forkaste en del av sin kulturelle bakgrunn og sine verdier til fordel for de norske verdiene?  Disse spørsmålene bør vi tenke gjennom.

Barnehageloven viser hvilke verdier vi setter høyt i vårt samfunn. Mange av disse verdiene er en forutsetning for et velfungerende demokratisk samfunn. Dersom ikke disse verdiene deles av majoriteten i det norske samfunnet, kan vi få et problem med å opprettholde demokratiet.

Det skulle være unødvendig å si det, men selvfølgelig er ikke alle nordmenn, alle somaliere og alle pakistanere slik. At vi er forskjellige,  må vi aldri glemme. Det kan likevel være nyttig å male med bred pensel for å oppnå en bedre forståelse av hverandre.

Avslutning
Når vi ser på de store utfordringene vestlige flerkulturelle samfunn nå står overfor, innser vi at integreringstankegangen har spilt fallitt. Skal muslimske ikke-vestlige innvandrere fungere godt i her i landet, må de gi slipp på store deler av sin kultur. Mange klarer det,  for mange er det altfor vanskelig mens andre igjen har ingen interesse av å tilpasse seg det norske samfunnet.

Men er dette for mye å forlange? Vi som setter oss nyttårsforsetter hvert år, kan iallfall skrive under på at vaner er vonde å vende. Men om dette er så vanskelig – kan vi da fortsette med den store innvandringen?

]]>
<![CDATA[Offerrollen og takknemlighet]]>Wed, 25 Mar 2015 10:15:46 GMThttp://www.nyttigviten.no/kulturkunnskap/offerrollen-og-takknemlighetFinnes det noen større glede enn følelsen av takknemlighet? En boblende, energisk glede som nesten renner over eller en rolig, dyp glede i takknemlighet over bare det å være til? Du har styringen over ditt eget liv.

I kontrast til dette står følelsen av å være et offer. Da er du redusert til et objekt som er prisgitt andres velvilje. Da er du blitt en person som må hente kraft fra andre for å få det bra.
Hva skal til for å føle glede? Har det noe med takknemlighet å gjøre? På forskning.no oppsummerer Ingrid Spilde:

Alt i alt ser det ut til at mange av faktorene som er med på å bestemme hvor lykkelige vi blir, henger sammen med såkalt prososial oppførsel. Vi blir altså mer fornøyde når vi viser takknemlighet overfor andre eller gjør gode gjerninger som å hjelpe eller dele.

Vi ser altså at gode gjerninger som det å hjelpe, gjør oss lykkeligere. Noen ganger er dette en egoistisk handling. For å hjelpe, trenger vi noen som er svakere enn oss selv. Objektet for hjelp må ikke styrkes, for da reduseres hjelpebehovet. Vi må i stedet fokusere på all urett som vederfares vedkommende slik at vi kan være den som kjemper i frontlinjen, og som hjelper vedkommende til et bedre liv.

Hadde vi i stedet hjulpet vedkommende til å fokusere på alt det gode i livet, ville kanskje han blitt mer fornøyd. Han ville ha sett at han selv hadde de kreftene som skulle til for både å hjelpe seg selv og andre. Men i stedet for å bidra til dette, retter vi oppmerksomheten mot alt det som vi mener er urettferdig. Vi hjelper ham inn i offerrollen.

  • Den som går inn i hjelperrollen, blir lykkeligere. Hjelperen føler seg sterk.
  • Den som går inn i offerrollen blir mer ulykkelig. Offeret føler seg svak.
Burde ikke en følelse av takknemlighet være den gaven som vi gir til våre medmennesker? Burde vi ikke heller hjelpe dem til å redusere sine forventninger og heller fokusere på det gode i livet? Hvis forventningene er for store, blir man misfornøyd. Vi så det i opprøret på Trandum der de innsatte lever luksusliv sett i forhold til tilstandene i hjemlandenes fengsler, men de forventet enda mer luksus. I forannevnte artikkel refererer Rita Karlsen en uttalelse advokat Arild Humlen ga til Dagbladet.

Humlen bekrefter de dårlige forholdene.

- Det er dårlig mat, et dårlig fritidstilbud og det er en ekstrem innestenging som foregår der, sier Humlen, som mener at Trandum ligner mer på et fengsel og at folk med ulik religion og kultur bor oppå hverandre.

Slike tilbakemeldinger kan øke de innsattes følelse av å være urettferdig behandlet, og dermed blir de mer ulykkelige. Advokat Humlen, som trer inn i hjelperrollen, får større lykkefølelse. Samtidig kan han le hele veien til banken.

Som Ingrid Spilde skrev: Vi blir mer fornøyde når

  • vi viser takknemlighet overfor andre
  • gjør gode gjerninger som å hjelpe
  • gjør gode gjerninger som å dele
Når vi lager en hjelper-/offersituasjon, vil offeret reduseres til et objekt for vår godhet. Vi gjør da mennesket til et middel. Vi bør lytte til filosofen Immanuel Kant som sa: «Du skal alltid behandle et menneske som et mål i seg selv og ikke bare som et middel for noe annet.»

Før vi påtar oss hjelperrollen, bør vi reflektere over våre motiver og resultatet av vår inngripen. Bidrar hjelpen til å styrke vedkommende, eller vil han sementeres fast i offerrollen?

 Offeret

Et menneske er et mål i seg selv
og ei kun et middel, det vet vi så vel,
men vi vil så gjerne ha englevinger,
og rollen som «hjelper» oss dette bringer.

Vårt «middel» er mennesker som framstår svake,
og Kant sitt imperativ må vi da vrake.
Vårt mål er moralens høyeste tinde,
og da må vi snarest «middelet» finne.

Det som er det triste – vi ser ikke selv
at vi ødelegger – vi tror vi gjør vel.
Vi lures av følelser, bruker ei vettet –
ser ikke at «offeret» skades av dette.

Når offerfølelsen er blitt vekket
blir kraften han hadde, alvorlig svekket.
Redusert til et offer, og det kun fordi
han trengtes i vår godhetsindustri.
]]>
<![CDATA[Offerrollen]]>Fri, 06 Mar 2015 11:49:05 GMThttp://www.nyttigviten.no/kulturkunnskap/nye-verktyHar muslimer lettere for å bli krenket og gå inn i offerrollen enn majoritetsbefolkningen? Mye kan tyde på dette. De fleste muslimer i Norge har sine røtter i kollektivistisk orienterte samfunn der man ikke er opptatt av å gi barna selvinnsikt. I slike samfunn blir det forventet at barna skal blindt adlyde de eldre, tradisjonen og religionen. Kritikk, latterliggjøring og nedverdigelse benyttes for å gjøre barna lydige. Nytter ikke det, kan de bli slått.
«Dersom man er utsatt for et kontrollsystem som i hovedsak ligger utenfor en selv, er man tilbøyelig til å lete etter ytre årsaker til at en mislykkes personlig. Man føler seg som et offer for omstendighetene.» skriver Gerd Hagen og Naushad Ali Qureshi i boka «Etnisitet i sosialt arbeid». Dette er utdypet i denneartikkelen.

Professor i sosiologi Katrine Fangen skriver om somaliere og krenkelse i Psykologitidskriftet:

Men i mange kulturer der begreper som ære og stolthet fortsatt spiller en avgjørende rolle, er det å føle seg krenket noe langt mer alvorlig, noe som må gjengjeldes, hevnes. I antropologien fremheves oftest middelhavslandene og Midt-Østen som typiske æreskulturer (Bourdieu 1977; Peristiany & Pitt-Rivers, 1965), men også somalisk kultur kan defineres som en æreskultur. Ifølge Lewis (1998, s. 6), som har forsket på Somalia siden 1950-tallet, er klanskonflikter ofte langvarige. Innenfor klanen derimot, avgjøres stridigheter ved betaling av blodpenger eller gjennom avgjørelser om gjenoppretting som blir foretatt av menn i såkalte eldreråd. I Somalia finnes ifølge Lindner (2002) et ordtak om at en mann fortjener å bli drept, heller enn å bli ydmyket. Hun mener krigen i Somalia i stor grad kan forstås ut fra en krenkelseslogikk, der forsøk på å ydmyke blir besvart med aggressiv motstand.

Er man oppdratt i en æreskultur, vil man altså ha en tendens til å reagere veldig (ekstremt) hardt når man føler seg ydmyket. Dette regnes som en rasjonell handling i en æreskultur.

Liten selvinnsikt

Psykologen Nicolai Sennels jobbet i flere år i et dansk ungdomsfengsel og hadde psykologsamtaler med ca 250 innsatte hvorav 150 var muslimer. Han skrev i 2009 boka «Blandt kriminelle muslimer». Han opplevde at muslimene var veldig opptatt av ære og skam, men det som særlig skilte muslimsk kultur fra den vestlige, var måten de forholdt seg til følelsene på. Dersom muslimene følte seg krenket og/eller ble sinte eller irriterte, skyldte de alltid på noe ytre. «Du gjør meg sint», «Du gir meg hodepine» og liknende. De danske var mer oppmerksomme på sine følelser. De undersøkte sin egen andel i sine følelsesmessige forstyrrelser, og de overveide i større grad hvordan de kunne uttrykke følelsene på en best mulig måte.

I den vestlige kultur er et plutselig sinneutbrudd den raskeste veien til å tape ansikt. I den muslimske er det omvendt. Muslimene ønsket derfor ikke å lære å mestre sitt sinne. Aggresjonen var nemlig et viktig verktøy. Uten dette, kunne de ikke gjenopprette æren hvis noen krenket dem. «De forklarer de mange slåsskampene, ødelagte vennskap og problemer med politiet med at ‘folk kan bare la være med å provosere’.»

Muslimene følte at de også som gruppe var ofre. Globalt var de ofre for vestlig imperialisme, og i Danmark var de ofre for urimelige krav fra danske myndigheter. De urimelige kravene kunne være at moren ble tvunget til å lære dansk, at de fikk for lite penger fra myndighetene og at de ble forhindret i å leve slik som de var vant til i sine opprinnelsesland.

Offerrollen kan gi stor uttelling

Å inneha offerrollen kan gi stor uttelling her i Norge der vi er oppdratt til å ha medfølelse med «de undertrykte». Når vi hjelper og støtter, føler vi oss gode. Har noen det vondt, bør vi hjelpe. Disse dydene har blant annet blitt formidlet til oss gjennom kristendommen.

Vi er også blitt påvirket av marxismen der man fokuserer på den strukturelle undertrykkingen.Tidligere var det arbeiderklassen som skulle hjelpes. Nå er det innvandrerne som fyller den undertryktes rolle. Sennels påpeker at innvandrerkriminaliteten ofte forklares med uheldige ytre omstendigheter. Disse forklaringene forsterker muslimenes tendens til å skylde på andre. De får bekreftet følelsen av å være urettferdig behandlet.

Sennels ønsket derfor å hjelpe de innsatte til å innse at «de selv hadde et problem når de var sinte, voldelige, likeglade med loven og ikke ønsket å integrere seg på det danske samfunnets premisser. Og at de derfor var i konstant konflikt med sine omgivelser. Det var vanskelig, men nødvendig.»

Sennels skriver videre:

Følelsen av å være urettferdig behandlet, fører også til at man føler at man har «fortjent mer». Man føler at andre skylder en noe, at man har fortjent mer støtte, mer penger, mer forståelse, flere rettigheter etc. Denne kravmentalitet er ikke bare forbeholdt mennesker med muslimsk oppdragelse, men deres måte å forholde seg til følelser på, gjør at de i langt større grad har en tendens til å føle seg forsmådde og derfor har krav på noe.

Når forventningene er store og ikke blir innfridd, er veien kort til å føle seg krenket. Fangen forteller om en somalier som følte at at han blir sett ned på eller dårlig behandlet av offentlig ansatte:

Jeg har opplevd det som veldig ubehagelig å møte alle de offentlig ansatte. Jeg hadde forventet mye høyere levestandard enn hva jeg har fått, og jeg opplevde det krenkende måten de møtte meg på da jeg forsøkte å få mer penger i etableringsstøtte til å kjøpe møbler osv. da familien min skulle komme hit. (Mann i 40-årene)

Sosialpolitikken styrker offermentaliten

Sennels skriver også om at muslimenes tendens til å føle seg som offer passer som hånd i hanske med dansk sosialpolitikk.

Den sikter på å gi støtte og penger til folk som er i nød. Det naturlige formål med støtten er å gi folk styrke til å ta ansvar for seg selv og igjen bli uavhengige. Men hvis de menneskene som mottar støtten føler at støtten er fortjent, fordi de føler at de som gir støtten har behandlet dem dårlig, så styrker man denne tendensen. Den danske sosialpolitikk styrker innvandrernes offermentalitet.

Eva Dønnestad skriver generelt om offerrollen i en fredagskommentar:

Offerrollen viker unna for ansvarligheten og likeverdet. Når du inntar offerrollen, kan du skylde på andre. Når ansvarligheten og selvinnsikten er borte, danser offerrollen på bordet. For å bli god i den tillærte offerrollen som inntas for å få oppmerksomhet, er det lurt å lære seg de selvutnevnte ofrenes selvskrevne manus og tips til overlevelse i rollen: Skyv kjapt ansvar over på andre. Lag gjerne et stort fiendebilde av de som du mener har krenket deg. Fremstå som urettferdig behandlet. Snakk gjerne på vegne av alle som er selvutnevnte ofre for det samme som deg. Bruk gjerne setninger som: Det er ingen som forstår oss. De prøver å ta knekken på oss. De er ute etter oss.

Et offer lager et fiendebilde

I fengselet ble mange ungdommer radikaliserte. De falt raskt for retorikken til de mest religiøse muslimene.

Sennels skriver om unge som lyttet fascinert til det de religiøse fortalte. Jo mer religiøse de var, jo sterkere argumenterte de for at den muslimske verden og muslimene selv er uten skyld i problemene. Det kunne gjelde

– Krigen i Irak og Afghanistan
– Sult og krig i det muslimske Nord-Afrika
– Muhammedtegningene
– 11 september
– Muslimers dårlige rykte i resten av verden
– Vestens manglende respekt for muslimers religiøse tradisjoner

De framhevet at muslimer er drevet til terror og krig av den vestlige verden. Dette er det eneste rettferdige svar på vestens overgrep på den muslimske kulturen. Banale konspirasjonsteorier om hvordan jøder og amerikanere har styrt hele verden på forskjellige hemmelige måter gjennom historien, florerte også.

Dialog er fånyttes

Radikalisering og offerrollen henger nøye sammen. Føler man at alt er andres skyld, vil man ønske å bekjempe fienden. Sennels så viktigheten av at de unge fikk selvinnsikt, slik at de forsto at de selv skaper sitt liv. De var ikke offer for omstendighetene. Uten en slik forståelse, ville de forbli i offerrollen.

Sennels skriver:

Når man derimot kan se at man selv skaper sitt liv, blir man fortrøstningsfull og man føler at man har gjenvunnet kontrollen. Det kalles empowerment på psykologispråk. Selverkjennelse er en nødvendig start når man vil endre sitt liv, men vaner og omgivelsenenes forventninger er sterke motstandere.

Han innså etter hvert at muslimene responderte dårlig på «danske» behandlingsmetoder.

Det som er blitt innprentet i vår psyke allerede da vi var små barn, kan verken pedagoger, psykologer, politikere eller politiet ta fra oss. Dette er grunnen til at integrering er så ekstremt vanskelig.
[..]
Vi blir nødt til å forstå at våre idealer om samtale, anerkjennelse og respekt i meget høy grad blir misforstått og preller av på mennesker fra den muslimske kulturen, fordi de ganske enkelt er oppdratt med en annen oppfatning av hvordan man håndterer mellommenneskelige uoverensstemmelser.

Muslimer er oppdratt med konsekvens og kan derfor mye lettere forstå konsekvensenes språk. Det der med å snakke sammen og komme til en felles løsning, oppleves som fremmed, svakt og uten – ja- konsekvens. […] De muslimske ungdommene gjorde narr av danskene fordi vi alltid skulle snakke om det. Det virket kunstig for dem, og de følte seg utilpass ved dette.


Hva kan løsningen være?

Siden kulturene fra Midt-Østen og Somalia er gjennomsyret av en æreskultur der en følelse av ydmykelse kan bli besvart med aggressiv motstand, er det uhyre viktig å bekjempe disse holdningene.

Når vi møter personer som framstår som et offer, er vår første innskytelse å hjelpe. Media og støtteorganisasjoner utnytter gjerne dette. Skulle noen våge å påpeke at offeret selv har et ansvar og mye å være takknemlig for, blir vedkommende gjerne satt i bås med «de uanstendige», de som ikke er på parti med «de gode». Ansvarliggjøring blir synonymt med «urimelige krav», og vi sitter igjen med «de lave forventningers rasisme».

I artikkelen Jeg, et offer siterer Aage Borchgrevink den danske filosofen Henrik Jensen:

Velferdsstaten og menneskerettighetsindustrien bidrar til at folk velger «offerets strategi», hevder Jensen. «Stadig flere inntar offerrollen (selv om) strategien er i strid med det tradisjonelle verdigrunnlag der «skikkelige folk», en «rettskaffen mann» og «ansvarlig politiker» var nøkkelord.

Siden offerrollen låser personen fast i et uheldig mønster, bør vi i stedet praktisere «tøff kjærlighet». Vi bør ansvarliggjøre vedkommende og påpeke det urimelige i en del krav som framsettes. Vi må ikke oppføre oss som medavhengige til alkoholikere som tenker at bare de elsker den andre nok, bare de gir den andre omsorg nok, så vil den andre klare seg. Det skjer ikke, tvert i mot. Ettergivenhet vil bare bekrefte vedkommendes følelse av å være urettferdig behandlet.

]]>
<![CDATA[Man krenkes ikke - man lar seg krenke]]>Sat, 10 Jan 2015 12:00:28 GMThttp://www.nyttigviten.no/kulturkunnskap/december-20th-20141Det er ingen som blir krenket. Man lar seg krenke!

Eleanor Roosevelt sa en gang: « No one can make you feel inferior without your consent.» (Det er ingen som kan få deg til å føle deg mindreverdig uten ditt samtykke.)

Når man ser en satiretegning, kan man tolke det på to måter. Dette er gjort for å krenke, eller dette er gjort for å få folk til å tenke! Mange muslimer velger den første tolkningen, og de har kanskje ikke en gang reflektert over om avsender av satiren har hatt en annen intensjon med budskapet.

Nå som vi er blitt smertelig klar over at (mange?) muslimer har en tendens til å tolke satire som en krenkelse, skal vi da slutte med satire, eller skal vi fortsette og håpe at muslimer etter hvert vil kunne ta budskapet opp i beste mening?
Å ta ting opp i «den beste mening» er da å tolke det dithen at avsender verken er ondskapsfull eller har et ønske om å skade. Avsender har sannsynligvis et ønske om å skape en debatt som vil gjøre samfunnet bedre.

Dypt rotfestet 

Professor Katrine Fangen siterer boken Hvor tett et samfunn? s.12, 1982: «Christie hevder at æren betyr mindre i Norge i vår tid enn tidligere. Derved er det mindre verdt å krenke den og også mindre viktig å forsvare seg mot mulige krenkelser. Men i mange kulturer der begreper som ære og stolthet fortsatt spiller en avgjørende rolle, er det å føle seg krenket noe langt mer alvorlig, noe som må gjengjeldes, hevnes.»

Skal man forstå hvorfor noen muslimer lar seg krenke på profetens vegne, bør man også se på den kollektivistiske oppdragelsen, noe jeg tidligere har utdypet.

Å ta ansvar 

I vesten er idealet å bli et selvstendig individ som tar ansvar for eget liv og egne følelser. I andre kulturer er idealet det motsatte. Individet er underordnet storfamilien, og man skal adlyde uten å stille spørsmål.

Som norskpakistanske «Jeanette» har sagt:

«Å lære barn og unge opp til å kjenne etter egne behov og følelser er en mangelvare i pakistansk kultur og i andre muslimske kulturer, mener Jeanette. Du trenes opp til å tekkes alle andre enn deg selv. Du er en dukke eller en robot som skal lystre automatisk når andre melder sine behov. Dine egne behov teller ikke. Derfor lærer du heller ikke å kjenne deg selv.»

Dermed legger man lett skylden for egne følelser på andre.

Andres skyld

Gerd Hagen og Naushad Ali Qureshi skriver i boka Etnisitet i sosialt arbeid: «Med et kontrollsystem som i hovedsak ligger utenfor en selv, er man tilbøyelig til å lete etter ytre årsaker til at en mislykkes personlig. I rene og ekstreme skamkulturer ligger det i grunnen en positiv verdi i å oppføre seg aggressivt mot andre i visse situasjoner, samtidig som det er negativt å rette aggresjon og anklager mot en selv. Målet er å unngå å oppleve skam, det vil si å bli kritisert, fornedret og latterliggjort.»

Har man fått en såkalt «ytrestyrt» oppdragelse, kan man altså lett føle at det er andres skyld at man føler seg krenket. Man er ikke opplært til å gå i seg selv for å finne ut hva som utløser disse følelsene.

De med ikke-vestlige innvandrerbakgrunn i Frankrike blir selvfølgelig lært opp i franske verdier gjennom skolegangen. Samtidig vet vi at mange av disse blir halvspråklige på to språk, noe som fører til dårlig kognitiv utvikling. Dermed mangler de samme begrepsapparatet som trengs for å kunne reflektere over situasjoner man kommer opp i, og da er det lett å reagere på autopilot når noe skjer.

Når det gjelder terroren i Frankrike, har de mistenkte brødrene vokst opp i et vestlig fosterhjem, og dermed har de også fått en vestlig oppdragelse. Imidlertid vanker de i  et miljø der man har en tendens til å peke på ytre årsaker til egne følelser. Siden det alltid er lettere å skylde på noe utenfor seg selv enn å gå i seg selv, er det lett å bli revet med i denne tenkningen. Har man mislykkes i livet, er det en lettelse å kunne peke på ytre årsaker.

Spørsmål som nå melder seg er disse: 

Trenger en del barn fra kollektivistiske kulturer mer trening i selverkjennelse? Kanskje skoler og barnehager bør fokusere mer på at barn fra både individualistiske og kollektivistiske kulturer lærer seg selv bedre å kjenne?

Jeg tror det hadde bidratt til å bygge et bedre samfunn.

Filteret 

I hodet mitt har jeg et stort filter fått,
og hver gang jeg tror at jeg alt har forstått,
så er det så mye som vris og forvrenges.
Fra meningsinnholdet jeg titt utestenges.

Allikevel er jeg bastant og tror dette –
at min persepsjon er den eneste rette.
Jeg ser ikke filteret som godt seg gjemmer,
og tror derfor at jeg selv alt rett fornemmer. 

Bebreidelser kan jeg mot andre da føre.
Jeg vet hva de sa – hva de planla å gjøre,
og hvis deres oppfatning er en helt annen,
så er det kun jeg som besitter forstanden! 

Når jeg på alt vettet har fått monopolet,
så kan jeg slett ikke på andre stole:
Jeg føler meg krenket – forstår faktisk ikke
at jeg i et filters spill kun er en brikke.

Sidsel Nesse
]]>
<![CDATA[Planlegging]]>Sat, 20 Dec 2014 12:02:43 GMThttp://www.nyttigviten.no/kulturkunnskap/planleggingI vårt moderne samfunn tenker vi framover. Vi planlegger for eksempel å ta en utdanning slik at vi kan få en jobb vi vil trives med. Deretter kan vi kjøpe drømmehuset og få de barna vi ønsker osv.

I mange kulturer er en slik tankegang fremmed. De lever i nuet og planlegger ikke noe særlig. I rapporten «Somaliere i Norge – noen erfaringer» skriver forfatterne:

«For ansatte i det offentlige som skal møte nyankomne somaliere er det en utfordring å forstå at for mange er det å planlegge framtiden på den måten vi gjør noe nytt og uforståelig, og at det offentliges krav om handlings- og kvalifiseringsplaner lett framstår som irrelevant.»
Ayaan Hirsi Ali fra Somalia kan fortelle om da hun som flyktning skulle flytte i egen leilighet. Alle pengene hun fikk låne til innbo ble brukt på et teppe! «Plutselig» oppdaget hun at hun ikke hadde råd til stoler, bord, seng etc. (Ayaan Hirsi Ali, Nomade s 208)

Hun forteller videre (s 216): ”Penger var problem nr. 1. Flyktningene (i Nederland) lånte alt for mye, klarte ikke å betale tilbake, misbrukte kredittkort, betalte ikke skatt og sendte penger til slektninger i utlandet i stedet for å bry seg om sin egen økonomiske velferd. […] Ingen av oss var forberedt på det fornuftige og nøysomme nederlandske mantraet: Tjen, spar, invester, reinvester. Vi levde alle over evne.”

For å planlegge må vi bruke lineær tid

I vår norske kultur har vi det som kan kalles for en «lineær tidsforståelse». Mangler denne forståelsen, blir planlegging vanskelig.

Professor emeritus i kulturkunnskap, Øyvind Dahl, har skrevet om dette:

Et viktig resultat av denne tidsforståelsen er at planlegging blir mulig. Vi er blitt dyktige til å planlegge dag, uke og måned. Vi avtaler møter, lager timeplaner og plotter avtaler inn på mobilen for å holde kontroll med tiden vår. Vi må passe tidsfrister, det som engelskmennene betegner med et dramatisk navn deadlines.

Syklisk tid – man gjør det man alltid har gjort

Forholder man seg til syklisk tid, planlegger man ikke for framtiden, men ser mot fortiden. Man gjør det man alltid har gjort, gjerne med små endringer.

Det fikk jeg klart for meg når jeg spurte bøndene på Madagaskar om hvorfor de samlet såkorn. Jeg tenkte at det i det minste kunne ligge et element av planlegging i slike handlinger. Men svaret var: «Det har vi alltid gjort på denne tiden av året.» Med andre ord: Det var sesongbestemt. Fremtiden var en gjentakelse av fortiden. Fremtiden ses ikke som et valg blant ulike alternativer. Den er bestemt av det som har skjedd før.

Hendelsestid – man gjør ting når noe inntreffer

Når det drypper i senga, må taket repareres, men ikke før. Det er hendelsen – lekkasjen – som setter handlingen i gang. Handlingen er ikke et resultat av planlegging, men av at noe skjer som krever handling. […]

Slik er det også med bussen. Bussen går når den er full. Det er ikke tidspunktet som er det avgjørende for når bussen skal gå. Det er hendelsen – at den er full – som setter den i bevegelse. […]

En lagerforvalter på en jordbruksskole i Afrika fulgte samme prinsippet. Han bestilte aldri nye varer til lageret før det var tomt. Nye varer til lageret, reservedeler og varer for salg til bøndene ble bestilt når lageret var tomt og ikke før. […]

En konsekvens av denne tidsforståelsen er en sterk nåtidsorientering. Planlegging for fremtiden blir helt abstrakt, tidsfrister blir meningsløse. Å regne ut alder i antall år er dumt.


Som en kuriositet kan nevnes at flere afrikanske språk mangler ord for å beskrive den fjerne framtid. Kikambaspråket har for eksempel bare et 6 måneders perspektiv, og begivenheter i nær framtid er en slags forlengelse av nåtiden. Afrikanere anser fortid og nåtid som viktigst, mens framtida har mindre betydning fordi den er potensiell. (Vi tror 2, Afrikanske religioner s 6, 7)

Hvorfor har vi forskjellig tidsoppfatning?

Jeg har laget meg en hypotese som kan forklare noe av årsaken til at vi har forskjellig tidsoppfattelse. Vi har alle utvandret fra Afrika, og som beboere i Afrika ble vi styrt av hendelser. Frukt på trærne måtte spises når den var moden og det nedlagte byttet kunne ikke spares til senere. Mennesker døde som følge av naturkatastrofer og ikke fordi de ikke hadde planlagt for framtiden.

I Norge var det annerledes. Klarte man for eksempel ikke å spare litt mat til vinteren, eller legge opp et lager av ved til å varme opp boplassen, døde man av sult eller kulde. Man erfarte at man måtte tenke framover, altså planlegge for å overleve. Dermed ble dette en del av kulturen til oss nordboere. I dag trenger vi verken å tenke på hamstring av mat eller brensel, men vår forståelse av planlegging er videreført til områder som utdannelse og oppsparing av penger til egen bolig. Det som fremmes i vår kultur viser hva som har vært ansett som viktig i vårt samfunn.

I våre dager er det nødvendig med et enda lengre perspektiv, noe vi mennesker kanskje ikke er genetisk disponert for? Vi har utfordringer med hensyn til klima, forurensing, livsstilssykdommer, innvandring, eldrebølgen med mer, og vi ser at vi har vanskelig for å forholde oss til det som kan skje langt framme i tid.

Å leve i nuet kan være positivt

Mange bistandsarbeidere har erfart at mange afrikanere ikke er interessert i å legge seg opp penger. De jobber bare såpass at de klarer seg. Øker man lønningen, jobber de mindre. De har jo nok penger.

I boka «Utvikling eller avvikling» s 115, skriver Oddvar Smukkestad: «Det er mange vestlige bedriftsledere som har fått seg en overraskelse i forbindelse med bedriftsetableringer i u-land hvor de har forsøkt å stimulere arbeidsinnsatsen og produktiviteten til de ansatte ved å øke lønningene. Istedenfor å få den tilsiktede virkningen, nemlig større innsats og større produksjon, er det gått omvendt. De ansatte føler at de tjener så godt per tidsenhet at de kan arbeide mindre og likevel oppnå samme velferdsnivå.»

På et foredrag på Misjonshøgskolen fikk jeg høre denne historien: «En bistandsorganisasjon skulle lære afrikanere å dyrke mer effektivt. Meningen var at en større andel av avlingen skulle brukes til såkorn til neste år. I stedet solgte de alt og holdt en fest for forfedrene. De var ikke så opptatt av det materielle. Som foreleseren skriver på lysarket: «Likvendingsriter er en langsiktig investering i sosiale relasjoner som har preferanse foran økonomiske kalkuleringer av lønnsomhet.»

Dette kan jo sees på som en god innstilling. Vi i Norge må gå på kurs for å kunne leve i nuet, og vi er så opptatte av materielle goder at vi kunne trengt flere jordkloder. Men som vi alle vet – vi trenger viljen og evnen til planlegging for å skape et godt moderne samfunn.

Hva skjer når man «lever i nuet»?

Både blant majoritetsbefolkningen og blant innvandrerne finnes det individer som «lever i nuet». Når man ikke tenker framover, blir man lett impulsstyrt, og det kan få mange forskjellige konsekvenser.

Man tenker kanskje ikke på å få seg utdanning, sparer ikke til framtiden, lar eiendelene forfalle, forbruker over evne og lignende. Man legger ikke «stein på stein», men vil se resultater fort.

I fengslene sitter mange som har dårlig impulskontroll, og flere av dem har liten evne til å forutse konsekvensene av sine handlinger. De har kanskje opplevd «en hendelse» og reagert ut fra den. Lever man i nuet, klarer man ikke å forutse hva som «kan skje rundt neste sving.»

Dette er kanskje en medårsak til at noen slutter seg til IS? Hvis man har fått en oppdragelse som ikke fremmer langsiktige vurderinger, foretar man gjerne dumme valg.

Kulturer er mer ulike enn vi tror

Immigranter til vesten fra afrikanske land kan umulig forstå hvor krevende det er å omstille seg til en vestlig kultur. Noen klarer det bedre enn andre, for selvfølgelig er det store innbyrdes forskjeller.

Vi i Norge har også dårlige forutsetninger for å forstå hva som ligger bak mange av innvandrernes tenkning og handlemåter, og da er det vanskelig å få en god dialog eller samhandling.

Vi ser også tydelig at det er ikke nok å gi innvandrere kurs i norsk språk og samfunnskunnskap. Kulturforskjellene er så store og stikker så dypt at innvandrere må få en lang og god oppfølging fra kvalifiserte personer.

Samtidig må vi være oppmerksom på at det er begrenset hvor mye informasjon vi mennesker kan ta inn og virkelig forstå. Vi filtrerer informasjonen, og dersom filteret er utviklet i en veldig ulik kultur, vil informasjonen vi får i den nye kulturen kunne bli sterkt forvrengt. Filteret kan selvsagt modifiseres, men dette er en langsiktig prosess. Se også.

Skal mennesker med ulik kulturbakgrunn kunne samhandle, må vi utvikle en felles forståelsesramme. Hvis vi ikke klarer dette, vil vi få et samfunn med klare grupperinger, der enhver handler ut fra sitt eget ståsted, sin egen forståelsesramme. Og det var jo ikke det som var planen?

]]>
<![CDATA[Språkinnlæring]]>Sat, 20 Dec 2014 11:42:26 GMThttp://www.nyttigviten.no/kulturkunnskap/december-20th-2014Hvorfor gjør mange flerspråklige barn det dårligere på skolen enn barn som bare kan majoritetsspråket når de begynner på skolen. Det skal jo være så berikende å kunne flere språk? Eller er det ikke slik?

Flerspråklige barn er likevel ikke flinkere enn andre

En forskningsgruppe ved Universitetet i Tromsø skriver:

«De [flerspråklige barn] er ofte også bedre enn enspråklige til å gjøre flere ting samtidig (‘multitasking’), til å fokusere oppmerksomheten på noe, de lærer ofte å lese tidligere og de er ofte flinkere til å lære nye språk. Dette betyr at tospråklighet gir barn mye mer enn bare to språk!»
Den 11.12.14 skriver VG:

«Men nå mener italienske og skotske forskere det er på tide å bremse. De har nemlig gjort en undersøkelse som antyder at studier med positive konklusjoner om tospråklighet ser ut til å ha større sjanser for å bli publisert enn undersøkelser som ikke finner noen god virkning.»

VG skriver videre: «En gjennomgang viste at ørlite i overkant av halvparten av konferanseresultatene pekte mot fordeler ved tospråklighet, mens den andre halvparten antydet liten eller ingen effekt av å kunne to språk.»

Det skal iallfall ikke være en ulempe å være tospråklig, men spørsmålet er om mange innvandrerbarn i stedet for å bli tospråklige, blir dobbelt halvspråklige?

Språkinnlæring i den norske kulturen skjer gjennom samspill

Her i Norge kan det være vanskelig for innvandrerne å gi barna den språkstimulering de trenger. Det som tidligere skjedde automatisk, må nå skje mer systematisk.

Språkinnlæringen i andre kulturer kan nok på mange måter sammenliknes med språkinnlæringen i Norge i det førindustrielle bondesamfunnet.

«I det førindustrielle bondesamfunnet ble barna tidlig sett på som «små voksne» som fikk ansvarsoppgaver og måtte være med i gårdsarbeidet allerede fra 7årsalderen. Hva barna hjalp til med var avhengig av kjønn. Jentene fikk opplæring i kvinnearbeid, mens guttene ble opplært til mannsarbeid. Det betydde at jentene hjalp til med å stelle dyra, matlaging og med å ta vare på de yngre søsknene, mens guttene var med ut på jordene eller i stallen, lærte å snekre, hogge ved, sko hesten og liknende.» (Ivar Frønes (2003): Moderne barndom, s. 24)

I «gamle dager» her i Norge, skulle barn sees og helst ikke høres. Det var ingen som hadde tid til å pludre med babyer. Det var lite samspill mellom barn og voksne, men barna lærte likevel å snakke gjennom å lytte til de voksne og prate med andre barn. Det var ikke så mange ord og begreper barna trengte å lære. Det var såpass at man klarte seg i nærmiljøet. Det var lite rom for å snakke om følelser og man lærte ikke mange begreper som muliggjorde abstrakte refleksjoner.

I Somalia skjer språkinnlæring gjennom observasjon

I Somalia pludrer heller ikke de voksne med babyer. Det er lite samspill mellom foreldre og barn. Foreldre og andre omsorgspersoner veileder ikke barna, de leser ikke for dem og aktiviserer dem heller ikke, men barna lærer likevel språket. De lærer de ord og begreper som trenges for å fungere i det somaliske samfunnet. Språkinnlæringen foregår automatisk, uten at noen er bevisst på hvordan det skjer.

Men hva skjer hvis vi forflytter familien til en blokkleilighet i Groruddalen? Vil barna da være omgitt av voksne som prater sammen og utfører varierte oppgaver slik at de blir et språklig forbilde for barna? Vil barna ha mulighet for lek og samspill med andre barn som har et godt ordforråd? Vi vet alle svaret på dette.

I norsk kultur er vi opptatt av språklig stimulering

For at barn skal lære språket her i Norge, kan vi ikke bruke samme metode som i førindustriell tid. Vi må gå aktivt inn i samspill med barna, vi må lese bøker og gi dem opplevelser som utvider deres begrepsapparat og ordforråd. I vårt avanserte samfunn stilles det høye krav til språkkompetanse, og vi trenger også å lære begreper som fremmer abstrakt tenkning.

Selv når det gjelder babyer, er det viktig med samspill. Kitt Sandvik i Goboken, uttaler at «gjennom å være omgitt av ord, mange ord, hører babyen rytmen og flyten i språket, lytter til hvordan stemmeleiet endres og ser at ord er noe som skaper kontakt. Babyene lagrer lydene de hører, og mange studier viser at å prate slik med babyen kan bidra til at de lærer sitt eget språk bedre og raskere.»

Somaliske og pakistanske mødres utsagn

Grethe Savosnicks masteroppgave, beskriver hun pakistanske og somaliske mødre som går påICDP-kurs for å lære mer om norsk barneoppdragelse. Her er noen utsagn som er klippet fra denne masteroppgaven.

Somalisk mor: Da jeg kom til Norge så jeg at foreldrene på bussen snakket med små babyer. Jeg tenkte «hvilket land har jeg kommet til som snakker med babyer.»

Pakistansk mor: Før kunne jeg sitte å se på TV og ikke reagere på at barna kom hjem
fra skolen. Jeg snakket ikke med dem, men det gjør jeg nå.

Pakistansk mor: Pakistanske barn lærer av seg selv ved å se på andre hva som gjøres, men her i Norge må vi som foreldre lære å fortelle og forklare barna. Vi må lære barna alt. Men i Pakistan så ser og registrerer barna ting, og lærer på den måten av seg selv. Foreldrene trenger ikke å lære barna ting i Pakistan.

Somalisk mor: Før hvis barna ville vise meg noe eller fortelle meg noe, sa jeg ”har ikke tid nå, gå bort.” Men det gjør jeg ikke nå lenger. Jeg synes det er så koselig med den kontakten jeg har med barna mine nå.

Pakistansk mor: Jeg har blitt flinkere til å lytte og høre på barna, jeg hørte ikke på barna før. Man er ikke så mye venner med barna i Pakistan.

Somalisk mor: Det var vanskelig å rose barna og å vise at jeg var interessert i dem, da jeg ikke var vant til det fra vår kultur. Men jeg bestemte meg for å prøve dette.
Jeg prøvde å rose og vise interesse, og da så jeg at det var bra, at det hjalp, at det var viktig. I hjemlandet mitt er det vanlig å si til barna «ikke forstyrr meg, gå bort». Hvis barna kom og ville vise meg noe, sa jeg ”gå bort, bare gjør hva dere vil”.

Et fattig språk er et dårlig grunnlag for innlæring av et nytt språk

I Norge har vi hatt en glidende overgang fra et førindustrielt samfunn til vårt moderne samfunn med helt andre krav til språkkompetanse. Pedagoger og psykologer har drevet folkeopplysning om stimulering av barn, og majoritetsbefolkningen er inneforstått med at dette er riktig, selv om det praktiseres i varierende grad.

Kommer man fra Somalia eller andre ikke-vestlige land, har man ikke denne kunnskapen. I forhold til hva som kreves i et vestlig samfunn, er deres eget språk fattig, og når de ikke har kunnskap om at voksne må snakke med barn for at de skal lære språket godt, vil barna være halvspråklige når de begynner i barnehage eller skole.

Da har de ikke utviklet en god plattform for norskopplæring. Som Kunnskapsdepartementet skriver: (Kunnskapsdepartementet 2006a:29).

«Et godt utviklet morsmål er en grunnleggende forutsetning for den videre språklige utviklingen, også når det gjelder skriftspråk og leseforståelse».

Engen og Kulbrandstad (2009:169) påpeker at «Om et barn har utviklet sitt begrepsforråd på ett språk, så innebærer andrespråksinnlæringen i stor utstrekning å sette nye språklige etiketter på allerede kjente begreper.»

Mange innvandrerbarn får dessverre ikke utviklet morsmålet sitt tilstrekkelig. De mangler kjennskap til viktige begreper. Derfor kan morsmålsundervisning på skolen være et nødvendig verktøy for utvikling av det norske språket.

Foreldre må få god informasjon om språkstimulering av barn. Forståelsen for dette kommer ikke av seg selv.

Christian Tybring-Gjedde framsatte 11 bud for integrering, hvorav noen omhandlet språkinnlæring. Majoritetsbefolkningen har gjennom årene fått ganske mange råd om å lese for barna osv. , men tanken på å gi råd til innvandrerbefolkningen ble ikke godt mottatt.

Kulturer er mer ulike enn vi klarer å fatte

Jeg tror mange ikke forstår hvor ulike kulturer kan være. Vi kan ikke flytte noen til en helt annen kultur og tro at det vil fungere. Handlemåter som er utviklet og tilpasset i ett samfunn, vil ofte ikke fungere i et annet samfunn.

Innvandrerne har ingen forutsetninger for å forstå hvor stor omstilling som kreves av dem for at de skal bli integrert. Det er mottakerlandene som har ekspertisen på dette feltet, og vi må opplyse, sette krav og utvikle flere verktøy for gi innvandrerbarn den språkkompetansen de trenger for å fungere i et komplekst samfunn.
]]>
<![CDATA[Å bli «norsk»]]>Sat, 20 Dec 2014 11:41:29 GMThttp://www.nyttigviten.no/kulturkunnskap/a-bli-norskMange ønsker ikke å bli inkludert

Professor i sosialantropologi Thomas Hylland-Eriksen har noen betraktninger om dette i boka «Samfunn». Han skriver at «dersom omverdenens normer, verdisyn, personforståelse og væremåter oppfattes som overveldende overmektige, vil noen betakke seg for å bli inkludert, selv om de skulle ha muligheten til det.»

Innvandrere fra muslimske land møter i Norge en kultur som er svært forskjellig fra sin egen. Spørsmålet er om forskjellene mellom opprinnelseskulturen og den norske kulturen er så store at man ikke klarer å håndtere disse? Kan det føre til at man rett og slett ikke ønsker å bli inkludert?
Lider en del innvandrere av ettervirkningene av et kultursjokk – noe som kan påvirke holdningen til det norske samfunnet? For hva skjer egentlig når man flytter til en ny kultur?

Det kan være interessant å se på de psykologiske mekanismene som trer i kraft når folk fra vesten flytter til andre land for å jobbe eller drive bistand. Dette er ressurssterke mennesker som vet hva de går til, og de blir forberedt meget grundig av sine oppdragsgivere.

Følgende er hentet fra boka International Dimensions of Organizational Behavior av Nancy J. Adler:

«I den nye kulturen møter man uforutsigbare situasjoner som man ikke vet hvordan man skal forholde seg til, og dette oppleves veldig stressende. Man blir bombardert med synsinntrykk, lyder, lukter, smaker og vet ikke hvilke som er viktige og meningsfulle og hvilke som kan oversees.  Fortolkningssystemet (kulturfilteret) er utviklet i den opprinnelige kulturen, og mye av det man tidligere har lært, er ikke gangbar mynt i denne nye situasjonen. Man opplever at man ikke forstår andres oppførsel, mens ens egen oppførsel ikke gir de ønskede og forventede resultater.

Dette oppleves som veldig frustrerende, og kultursjokket kan gi seg utslag i sinne, engstelse, skuffelse, skam, frustrasjon, identitetskrise, utålmodighet og psykiske reaksjoner. En del forsvarsmekanismer kan tre i kraft, bl.a. «Legg skylden på vertslandet».

I en forelesning fikk jeg høre at mekanismen med å legge skylden på vertslandet kan forsterkes ved at man stort sett omgås sine landsmenn, og dette blir derfor sterkt frarådet. Foreleseren påpekte videre at stress fører til at tenkningen kan bli rigid og stereotyp, man ser alt i svart/hvitt. Man får en følelse av hjelpeløshet og håpløshet og får en minsket toleranse for uenighet. Atferden blir gjerne stereotyp og man kan handle impulsivt eller rett og slett bli paralysert.

Mange blir i denne fasen i flere år. Kommer man ikke ut av denne fasen på en god måte, kan tilpasning til den nye kulturen bli skadelidende.

Som nevnt gjelder denne beskrivelsen for vestlige, høyt utdannede mennesker som har et ønske om å dra utenlands. Da kan vi bare ane hvor vanskelig det er for muslimer som ofte har lav utdanning og kommer fra et kollektivistisk samfunn, der man også gjennom oppdragelsen har utviklet en tendens til å skylde på andre.  Se artikkelen Kan oppdragelsen være en del av årsaken til at noen blir terrorister?

Når mange innvandrere i sin oppdragelse ikke anspores til refleksjon og samtidig har fått en forståelse av at aggresjon må til ved en konfliktløsning (ibid), er det vanskelig å få til en god integrering. Mange forstår ikke den norske væremåten med dialoger og oppfordringer, og de mister respekten for det de selv vil kalle svakhet. De tolker verden ut fra sitt ståsted, og vi ser for eksempel at mange tror at lettkledde kvinner er horer. En del prøver å forhindre at barna blir for norske, og sender gjerne barna på såkalte «oppdragelsesreiser» til utlandet. De holder fast på sin egen kultur – en kultur som har bidratt til utviklingen av det dysfunksjonelle samfunnet de har rømt fra.

Utfordringen ligger i at Norge har fått mange innbyggere som ikke har noe ønske om å delta i det norske samfunnet. De har ikke noe ønske om å bli en del av det store «VI». Det er fullt ut forståelig, for hadde vi flyttet til et muslimsk land, hadde ikke vi heller hatt noe ønske om bli slik som dem. Likevel undres vi over at integreringen tar så lang tid, og mange tror og håper at det vil «gå seg til».

Vi nordmenn er oppdratt med en likhetstankegang, og det kan være vanskelig å innse at andre med den største selvfølgelighet kan tenke og handle diamentralt motsatt av det vi synes er fornuftig. Vi har et sterkt håp og ønske om at alle skal være like, men det er ved å belyse ulikheter vi kan løse de utfordringene vi står overfor.

Nye forståelser har gjort at jeg ser på kultur med nye øyne, og jeg anser at i noen tilfeller er kulturforskjellene så altomfattende at det vanskelig kan la seg gjøre å bygge bro over disse. Men vi ser at noen klarer det, og jeg beundrer virkelig de innvandrerne som fungerer godt i det norske samfunnet. De framviser enorme menneskelige ressurser. Ved å se nærmere på hvordan de har taklet dette,  kan vi utvide vår forståelse for hvordan vi kan lære oss å samhandle på tvers av svært ulike kulturer.

La dem være  gode rollemodeller og vise at det ikke er nødvendig å være sementert fast i sin gamle kultur. Samtidig må vi kanskje også innse at mange av de innvandrerne som kommer til Norge aldri vil bli en del av et stort VI?  Vi må kanskje slå oss til ro med at en del vil leve sitt liv på sidelinjen, og at det ikke er så mye vi kan gjøre med det.

Å føle seg ekskludert


Vi må heller ikke glemme at flere innvandrere som ønsker å bli en del av det store «VI», føler seg ekskludert fra det norske. De føler at nordmenn ikke vil inkludere dem i «den norske identiteten.»

Ser vi dette i lys av samfunnsforskeren Bourdieus teorier, kan vi forklare det med å ikke passe inn med hans begrep om habitus. Habitus er enkelt sagt hver enkelts historie. Alt vi har opplevd, den oppdragelsen vi har fått og de relasjonene vi har inngått i, gir oss en ryggsekk av erfaringer som vi bruker når vi tolker omverdenen.

Selvsagt føler vi oss mest hjemme i den settingen der vi er oppvokst. Der vet vi hvordan vi skal oppføre oss, og vi har mulighet til å forstå det andre formidler til oss. Vi har vel alle hørt om «de nyrike» som blir «avkledd» og gjerne latterliggjort av dem som har «gamle penger». De som er født inn i den rike overklassen, har lært seg de viktige kodene og fører seg med en stor grad av sikkerhet i sitt sosiale lag av befolkningen. En «nyrik» som prøver å passe inn, forstår ikke alltid de små nyansene, de subtile uttrykkene eller de viktige kodene, og begge parter føler gjerne at vedkommende ikke helt passer inn.

Den samme mekanismen er også et hinder for at innvandrere kan føle seg helt «norske». Selv om de har gått i norsk barnehage og på norsk skole, har de samtidig blitt sosialisert inn i en annen kultur. I likhet med de «nyrike» kan de mangle litt av den tause kunnskapen som fungerer som inngangsbillett til en ny sosial arena.

Mange føler seg verken som norske eller som en person fra opprinnelseslandet. Med sin doble kulturelle bagasje, blir mange mestere i å svitsje mellom de to kulturene. Noen virker veldig norske, og vi merker kanskje ikke at de også er sterkt preget av kulturen fra opprinnelseslandet.

Vi opplever derfor at innvandrere som tilsynelatende er veltilpassede og velintegrerte, «plutselig» gjør noe vi ikke klarer å forutse, som for eksempel å dra til Syria. Da står vi som store spørsmålstegn mens vi utbryter «Og han som var så norsk».

Velkjente mekanismer

Alt som er beskrevet her, er velkjente sosiologiske og psykologiske mekanismer. Når ting ikke fungerer, er det verken innvandrernes eller majoritetsbefolkningens feil. Det er bare slik vi mennesker fungerer. Vi burde ha forutsett at det å bygge et velfungerende flerkulturelt samfunn, er en vanskelig, for ikke å si umulig oppgave. Vi burde forutsett at mange innvandrere ville få store problemer med å tilpasse seg, og når vi hører Yahya Hassans dikt, forstår vi at det å rykke opp folk fra kulturen sin, kan være ganske ødeleggende. Kanskje vi heller bør hjelpe i nærområdene?
Vi var mange som hadde tro på et såkalt «fargerikt fellesskap» der de mange spennende kulturmøtene ville resultere i at det norske samfunnet ble enda mer tolerant og åpent. Vi så fram til et samfunn der vi kunne lære av andre kulturer og utvikle oss i en positiv retning.

Men hva skjer egentlig når veldig forskjellige kulturer møtes? Vil en utveksling av kulturelle uttrykk og verdier finne sted, eller vil den andre kulturen framstå som så fremmed og skremmende at man i stedet trekker seg tilbake?
]]>