<![CDATA[Nyttigviten - Diverse]]>Mon, 01 Feb 2016 14:56:46 +0100Weebly<![CDATA[Raushet har konsekvenser]]>Sat, 23 Jan 2016 18:47:02 GMThttp://www.nyttigviten.no/diverse/raushet-har-konsekvenser
​Hvis flere får behandlet sin asylsøknad i Norge, kan konsekvensene bli store. Vi vil kunne få en ukontrollert flyktningstrøm over Storskog – noe som kan bli umulig å håndtere. Likevel er det mange som aksjonerer for at dette skal skje.
Selv er jeg bekymret for at en uhåndterlig situasjon skal kunne oppstå. Samtidig synes jeg at det er fryktelig at en del migranter ikke skal få behandlet sin asylsøknad i Norge, men sendes tilbake til land der levekårene er dårlige. Jeg synes også at det er surrealistisk at vi i Norge lever i overflod mens andre mennesker sulter i hjel. Og ja, jeg synes at vi skulle ha gjort mye mer
En dag må vi si stopp
Og ja, vi kommer til å gjøre mye mer. I årene framover vil det kunne komme mange millioner migranter til Europa! En dag vil vi måtte si stopp! Norge er fullt. Landet er blitt utrygt, velferdsstaten er nedbygget. Vi har ikke mer å bidra med.

Vil den dagen komme om to år eller vil den komme om ti år? Det er det ingen som vet! Det eneste vi vet er at dagen kommer tidligere jo flere som får oppholdstillatelse i Norge. En dag vil vi måtte avvise alle asylsøkere – og da ikke bare dem som kommer fra krigsområder – men også dem som er personlig forfulgte pga. religion, legning eller politiske aktiviteter.
Slik verden er i dag, vil et titalls millioner flyktninger ha krav på asyl i Norge/Europa. Antallet begrenses av muligheten til å ta seg hit. Den enkleste veien til Europa går gjennom Storskog, via Russland. 

Dersom Norge ser bort fra gjeldende regelverk og ikke returnerer asylsøkere til Russland, vil mengden av asylsøkere til Norge bli uhåndterlig. Hva skjer den dagen hundretusener av asylsøkere banker på vår dør?

Godhet og raushet er viktige idealer
Vi kan alle være enige om at godhet og betingelsesløs raushet er viktige idealer. Samtidig må vi ikke være blinde for realitetene. Dette gjelder både i politikken og i hverdagslivet.
For hva gjør du dersom din datter berøres sterkt av bilder av flyktende barn? Hva om hun ber deg selge bilen slik at dere kan hjelpe? Hva om hun tigger deg om å selge huset og kjøpe en liten leilighet slik at dere kan bidra mer?

Vil du oppfylle hennes ønsker, eller vil du si nei fordi du tenker framover? De fleste vil nok tenke på konsekvensene og handle egoistisk. Vi har større omtanke for vår nærmeste familie enn for dem som er på flukt.

Men hva om din engasjerte datter kritiserer deg for at du ikke gjør mer? Hva hvis hun skriker mot deg i sin fortvilelse over din livsførsel, kaller deg ond og egoistisk? Hva om hun stjeler penger som hun gir til Flyktninghjelpen? Når hun synes at det er umoralsk at folk har penger mens andre lider, er det jo rett og rimelig at hun begår lovbrudd! Eller…?

Som en ansvarlig forelder kan du ikke gi etter for hennes krav. Du vil sannsynligvis synes at hun er umoden som ikke tenker framover.  Du vil kanskje unnskylde henne med at hun ikke forstår konsekvensene av sine handlinger? Du vil reagere kraftig på tyveriene. Gode intensjoner kan ikke tjene som unnskyldning for lovbrudd.

Man tenker ikke alltid på konsekvensene

Lyder dette kjent? Er det ikke nettopp dette som ofte skjer når asylsøkere skal sendes ut fra Norge? Mange engasjerte mennesker stiller opp, noen synes de er i sin fulle rett til å begå lovbrudd for å hjelpe disse, media fyrer opp under dette mens myndighetene hindres i sitt arbeide.

Er man engasjert, reagerer man ofte spontant. Dette gjør seg spesielt gjeldende i uoversiktlige situasjoner der man ikke umiddelbart får føle konsekvensene av sine handlinger, situasjoner der årsaks-virkningsmekanismen ikke er innlysende.

Og ja – vi står overfor vanskelige avgjørelser med returer av asylsøkere. Vi har ikke oversikt over alt som skjer og kan skje i enkelte land. I de fleste land lever mennesker under vanskelige forhold. Korrupsjon er utbredt og mennesker blir forfulgte.  Vi må innse at vi kan ikke redde alle, og vi blir nødt til å sende mennesker til steder der de vil få vanskelige liv.
Det er flott at mange engasjerer seg, men la det skje på det det private plan. Myndighetene har forpliktelser mot dem som allerede bor i Norge, og deres ansvar er å føre en politikk som viderefører vårt gode samfunn.

Er du ikke enig i regjeringens politikk, kan du personlig bidra både økonomisk og på andre måter. Hvis du er bekymret for at migranter skal fryse og sulte i Russland, står det deg fritt til å sende penger til dem hver måned.

Det du gjør som privatperson får bare konsekvenser for deg og din familie. Det myndighetene beslutter, får store konsekvenser for oss alle. Vi er mange som er bekymret for framtiden. Du bør også tenke gjennom at ditt ønske om at staten skal bidra mer, vil få konsekvenser for andre enn deg selv.

I stedet for å kritisere – bør vi ikke gi politikerne handlingsrom til å føre en politikk der vi kan overlevere et godt samfunn til våre barn og barnebarn?
]]>
<![CDATA[Du ser det ikke før du tror det]]>Fri, 08 Jan 2016 16:49:55 GMThttp://www.nyttigviten.no/diverse/du-ser-det-ikke-fr-du-tror-detVi må orke å tro det verste
​Du har kanskje hørt om kvinnen som «plutselig» oppdaget at mannen hadde vært utro? Når hun så tilbake på månedene som hadde gått, fikk hun en aha-opplevelse.  Alle tegn på utroskap som hun tidligere ikke hadde sett, trådte nå tydelig og klart fram for henne – jobbing til langt på kveld, forsinkelser, parfymelukt av klærne – ja, alt det som burde ha avslørt ham for lenge siden. Hun mintes da en venninne hadde prøvd å fortelle henne dette, og at hun da hadde blitt rasende på venninnen som kunne insinuere noe slikt!
 
Dette forteller oss at vi ikke alltid ser det vi ikke tror. Siden kvinnen ikke trodde at mannen kunne være utro, overså hun alle signalene eller tolket dem slik at det passet inn i hennes forståelsesramme. 

Vi hører også at omsorgssvikt ofte blir avdekket altfor sent. De som burde ha forstått, har ikke orket å tro det verste.
​​
Fenomenet er så vanlig at da tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen skrev en bok om omsorgssvikt, ga hun den tittelen «Du ser det ikke før du tror det».

Som hun sier til Dagbladet: «Mangelen på handlekraft henger nært sammen med at fagfolk aldri har lært noe særlig om vold og seksuelle overgrep.»

Vi er oppflasket med fraser som at «alle foreldre vil det beste for sine barn», «alle foreldre elsker sine barn høyere enn seg selv». Derfor klarer vi ikke helt å forstå at noen foreldre kan være egoistiske og/eller regelrett onde. Derfor «ser» vi det ikke heller. Vi velger å tolke hendelser slik at de passer inn i vår forståelsesramme, og vi søker sjelden kunnskap som kan rokke ved det vi holder for sant og rett.

Nå får vi høre at vi må både våge og orke å tenke det verste. Men kan vi mistenkeliggjøre foreldre? Vil ikke dette virke stigmatiserende på foreldre som gruppe? Hvis de blir mistrodd, vil nok mange føle seg marginaliserte og få en uønsket atferd?  Eller gjelder dette bare innvandrere? :-)

Vi har for lite kunnskap om andre kulturer
Dette fenomenet – det at vi ikke ser det vi ikke kan tro –  gjør seg også gjeldende når det gjelder innvandring og islam. Mange har så lite kjennskap til andre kulturer at de ikke klarer å se de uheldige konsekvensene innvandringen har fått for flere land i Europa.

En del holdninger og verdier står også så fjernt fra våre egne, at det er vanskelig å avdekke disse. Da Aftenposten kåret Årets Osloborger, sa Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen under utdelingen av prisen til Mohsan Raja: «Du representerer noen av de beste verdiene.» HRS påpeker at Raja følger bokstavtro islam med alt det dette medfører, hvis vi skal tro ham på hans egne uttalelser på sosiale medier.

Hvorfor klarte ikke journalisten å avdekke dette? Trodde han at en så selvoppofrende mann umulig kunne ha holdninger som går på tvers av det vi anser som norske, grunnleggende verdier? Var det derfor han overså signalene?

Dersom man for eksempel ikke tror at Mohsan Raja kan ha et grunnleggende negativt syn på kvinner, kan hans væremåte overfor de kvinnelige hjelperne tolkes som et uttrykk for stress. For en norsk journalist med liten kunnskap om patriarkalske kulturer, kan det være lett å slå seg til ro med en slik forklaring.

Vi ser her et tydelig eksempel på at selv journalister ikke klarer å se det de ikke kan tro. Men burde ikke journalister – de som skal være samfunnets kritiske røster – hatt såpass gode kunnskaper at de klarte å stille de rette spørsmålene? Skal man være samfunnets vaktbikkje, må man både orke og våge å tro det verste om alle mennesker. Da først kan man utføre sitt journalistiske samfunnsoppdrag.

Elin Ørjasæter beskriver sin egen uvitenhet i artikkelen Hege Storhaug under lupen.  «Hvordan kunne jeg tro at religion var uviktig? Antagelig fordi jeg ønsket at det skulle være uviktig.» Siden hun altså trodde at religion var uviktig, hadde hun oversett alle signaler som tydet på det motsatte.

Statsministeren ønsker at vi skal tro det beste om andre
Erna Solberg sa i sin nyttårstale at vi alle – uansett hvor vi kommer fra – har de samme ønskene for det nye året. I den sammenheng nevnte hun ønsket om å forsørge seg og sine og at familien skal leve i sikkerhet og være ved god helse.

Solberg ville selvsagt ikke fokusere på at innvandrere bringer med seg verdier som går på tvers av mange av norske sentrale verdier, slik som likeverd, likestilling, ytringsfrihet, og religiøs frihet.

Hun unnlot også å fortelle oss det forskningssjef i Fafo, Anne Britt Djuve sa til Aftenposten: «Men noen, spesielt kvinner, er ikke orientert mot lønnet arbeid. De har aldri vært i lønnet arbeid, de har ingen ønsker om å jobbe, og familien deres ønsker heller ikke at de skal jobbe.»

Ved alt det som Solberg sa og unnlot å si, forsterket hun den forståelsen mange fremdeles har av innvandringens innvirkning på det norske samfunnet.  Bare vi nå gjør alt riktig, vil det gå bra.

Budbringere av dårlige nyheter få ofte svi
Det er tungt ta innover seg at det ligger store verdimessige utfordringer i innvandring fra muslimske land. Det enkleste er å tenke at alt går bra. Når noen, som eksempelvis Hege Storhaug, forteller noe annet, kan vi bli rasende på henne.

Denne mekanismen trer også i kraft på andre områder i livet. Noe av det største sinnet mobiliserer vi mot dem som forteller oss noe ubehagelig, noe vi egentlig ikke ønsker å se, noe vi har klart å lukke øynene for.

Mange av Hege Storhaugs uttalelser rokker nemlig ved våre gamle forestillinger. Vi er mange som er blitt oppdratt til å tro på innholdet sangen «Mye er forskjellig, men det er utenpå». På skolen har vi lært å være tolerante og tro det beste om alle mennesker. Problemet er at når vi tror det beste om alle, klarer vi ikke å avdekke det som truer oss.

En balansegang
Som vi forstår går det et hårfint skille mellom å våge å tro det verste og å mistenkeliggjøre hele grupper. Av redsel for å støte noen, er det nok mange som velger å lukke øynene og tenke at det går seg nok til.  Andre igjen tør ikke å fortelle om det de ser. Mange tier nok også av frykt for den kritikken som kan ramme budbringere.

Men vi må ikke glemme at  samfunnet trenger flere som tør å kalle en spade for en spade. Får vi ikke belyst problemene, kan vi heller ikke gjøre noe med dem.

Vi må våge å innhente ny kunnskap
Vi må våge å tenke og handle nytt, innta nye holdninger til det vi tidligere ikke har orket å gå inn i, stille spørsmålstegn til politikeres utsagn og egne verdier. Vi må våge å tro det verste, undersøke saken og ikke bortforklare det vi synes er ubehagelig.

Hege Storhaugs uttalelser har lenge stått i kontrast til mye av det «eliten» velger å legge til grunn for sin forståelse av innvandring og integrering. Heldigvis er det stadig flere mennesker som tør og vil se både det verste og det beste. Først når vi også åpner øynene for det ubehagelige, kan vi se klart!
]]>
<![CDATA[Mitt nyttårsønske - gjør det som er nødvendig]]>Sat, 02 Jan 2016 12:36:44 GMThttp://www.nyttigviten.no/diverse/mitt-nyttarsnske-gjr-det-som-er-ndvendigMitt nyttårsønske for det norske folk er at vi ikke skal la oss kue under godhetstyranniet. I stedet for å kun gjøre det som får oss til å føle oss «gode» og dermed «moralsk opphøyet», skal vi gjøre det som er nødvendig. Vi skal våge å stille krav, vi skal våge å være avvisende.
Foreldre til rusmisbrukere får vite at den beste hjelpen er «å ikke hjelpe» – å ikke være ettergivende. Da først finner rusmisbrukeren fram til egne krefter og er villig til å endre seg. Er dette noe vi kan lære av?

Jesper Olsen løp rundt i verden i 22 måneder, og han skrev om opplevelsene sine, blant annet i Afrika:

The problem, as far as I could see, were that nearly no effort at all were done to grow food or in other ways provide means for surviving. And eventhough I realize that its very «political uncorrect» to mention, then in all truth the problem appeared not to be shortage of food but over-supply of foreign aid (!). The reaction I met from high and low, rich and poor, small clay-hut villages and through the capitals were ´give us food/money/cars because we are african’.

Mange mener at vi har ødelagt Afrika med bistand, og nå skjer det samme her hjemme. Vi er så «snille» at vi gjør innvandrere avhengige av «bistand», og for dem og etterkommerne, blir det vanskelig å komme ut av dette som blir en fattigdomsfelle. Tanken er god, men resultatet er alt annet enn godt.

Godhetstyranniet 

Har du et behov som du trenger å fylle
og tenker at nå skal jeg andre forgylle?
Har du et behov for å føle deg snill
og gjør derfor det du tror andre folk vil?  

Har du mye udekket du higer etter,
og tror at det andres behov også stetter?
Gir du så bort steiner for brød og er glad
fordi det var dette du selv ville ha?  

Vurderer du nøye hva din neste trenger
så ikke du utviklingsveien hans stenger?
Er du blitt så «snill» at du støtter og tjener,
mens andre seg slapt til din muskelkraft lener?  

Tar du på deg byrder du ikke skal bære
så du hindrer andre i å lytte og lære?
Ja, husker du på at å falle er viktig,
slik at man kan lære å reise seg riktig?  

Kan du gi bort motbakker og forstå dette –
at andres behov er å slite og svette?
Kan du være den som slett ikke er «snill»
og se at det var dette som skulle til? 

Det viktige er at du klarer å lytte.
Da finner du det som for andre har nytte.
Vurderer du nøye om hjelpen er rett,
blir mottakeren alltid skikkelig mett.      

Hva sier en indisk guru?

En indiske guru Sri Sri Ravi Shankar http://srisriravishankar.org/skriver dette: Ethiopia is another example; there was a famine in Ethiopia for seven years. Since the country went through a famine for so long, people did not work. In the eighth year, even when there was rain, nobody wanted to work! This is because they got used to getting aid from other countries. They expected someone else to give them aid, food and material.

Even today, Ethiopia has such huge masses of land but it is the Chinese and Indians that are buying and cultivating the land in Ethiopia, because that zeal in the people to do something is gone.

There is another very strange thing in Ethiopia. For six months in a year, people don’t use any dairy products due to some religious belief. So now, no one wants to set up a dairy products business because for six months the product will not be sold.

Perhaps in the ancient days, they might have said that one should not take cold milk in the cold season, or there may have been some other logical conclusion. However, people not drinking milk for six months or using any dairy products as a religious belief makes the whole industry suffer a lot.

One needs to have a proper mindset to come out of poverty. And I tell you, it is more self-inflicted, rather than someone getting into it with a victim conscious. People say, ‘I am a victim, somebody has money, I don’t have it!’

Why you don't have it? It is because you have not worked for it.
Of course, there are other sides to the picture where people are being exploited, and that is also not correct!
]]>
<![CDATA[Godhetstyranniet]]>Mon, 28 Dec 2015 16:09:29 GMThttp://www.nyttigviten.no/diverse/godhetstyrannietEt nytt ord ble aktualisert i 2015 – ordet «godhetstyranni». Begrepet blir tolket forskjellig, og den tidligere biskop Gunnar Stålsett har foretatt sin egen kreative tolkning av begrepet. I talen han holdt for konfirmantene i Vestre Aker kirke den 20. desember, gjengitt i sin helhet i Dag og tid 24. desember, skriver han: «Dette kyniske nyordet går inn inn vår kulturhistorie som uttrykk for vår forakt for det grunnleggende i vår kristne tro, som fornektelse av vår felles humanitet.»
I talen brukte han bildet av tre år gamle Alan Kurdi, liggende død på stranden, som et symbol på at det ikke er «rom i herberget» for alle som vil bosette seg i Europa. Stålsett dikter sin egen historie rundt barnet, noe som viser at han ikke har satt seg inn i omstendighetene rundt denne hendelsen.

Mye kunne vært skrevet om dette, men jeg lar det ligge og vil heller fokusere på lignelsen om den barmhjertige samaritan som Stålsett også bringer inn i sin tale.

Kortversjon av «Den barmhjertige samaritan»
En jødisk mann blir overfalt av røvere og mange går forbi den halvdøde mannen uten å hjelpe. En samaritaner stoppet opp, stelte sårene hans og brakte ham til et vertshus. Han betalte verten for å stelle mannen og sa seg villig til å betale mer dersom verten hadde mer utlegg.

Denne historien vil Stålsett at vi skal lære av. Som Stålsett skriver: «Samaritanere og jøder hadde ikke noe med hverandre å gjøre. Han [samaritaneren] er en fremmed, med et annet språk, en annen tro. Det er ham Jesus gjør til rollemodell.»

Vi legger merke til at samaritaneren førte jøden til det nærmeste stedet han kunne få hjelp. Han påla ikke andre å betale for opphold og stell. Han ga heller ikke andre dårlig samvittighet fordi om de ikke bidro. Han gjorde det motsatte av hva en godhetstyrann ville ha gjort. Han betalte av egen lomme og ga beskjed om at verten skulle få flere midler om han anså det som nødvendig. Han forsøkte ikke å presse andre til å handle slik som han selv gjorde og fordømte dem heller ikke.

Hadde samaritaneren vært en godhetstyrann, kunne følgende hendelser ha utspilt seg
Samaritaneren ville tatt jøden med seg til vertshuset og bedt verten om å pleie mannen til han ble frisk. Dette måtte da skje på vertens bekostning. Hvis verten ikke hadde vært enig i at denne mannen nå var hans ansvar, ville han blitt definert som en ond person. Samaritaneren ville også ha framhevet at en god og rettskaffen mann ville gi jøden opphold også etter at han var blitt frisk, siden det var så urolig i jødens hjemtrakter. Jøden måtte selvsagt også få lov til å hente sin kone og alle sine barn slik at de også kunne bo på vertshuset.

Hvis verten hadde protestert og sagt at han ikke hadde plass, ville samaritaneren ha stilt spørsmål ved vertens hjertelag.  Der det er hjerterom er det nemlig også husrom. Samaritaneren ville også ha påpekt at verten burde gi mannen en jobb slik at han kunne forsørge familien sin. Hvis verten hadde protestert og fortalt at han allerede hadde store problemer med å gi sine egne sønner jobb, ville samaritaneren stilt spørsmålstegn ved vertens moral og påpekt at en god mann ville vise nestekjærlighet og barmhjertighet overfor de svake. Ønsket ikke verten framstå som en god mann?

Jesus manipulerte ikke
Slik jeg tolker bibelhistorien, utla ikke Jesus sine lignelser på en slik måte at han spilte på folks samvittighet. Han viste oss i stedet hvordan vi burde handle. Han følte seg ikke høyt hevet over dem som ikke gjorde som ham selv og foraktet ingen.

Noen godhetstyranner vil for eksempel forakte dem som vil hjelpe flyktninger i deres nærmiljø siden de selv betrakter det som mer høyverdig å hjelpe flyktninger til et godt liv i Norge.

En godhetstyrann vil for eksempel ikke selge bilen eller hytta for å hjelpe de nødstedte, men vil i stedet mene at andre (staten) må bidra. En godhetstyrann påpeker gjerne at de som er urolige for framtiden, er dårligere mennesker enn de som ikke er urolige. En godhetstyrann vil også ofte forakte dem som føler seg utrygge. Disse blir gjerne stemplet som fulle av fremmedfrykt eller fremmedfiendtlige, og en godhetstyrann mener at et godt menneske ikke vil la seg styre av slike følelser. Kort sagt vil en godhetstyrann betrakte det den står for, det den forfekter og egne ideer som høyverdige og rakke ned på dem som mener noe annet.

​I et samfunn der mennesker blir stemplet som gode/onde ut fra en rekke parametre definert av dem som anser seg selv som «de gode», vil frykten spre seg. Når jeg hører folk si «Dette sier jeg til deg under fire øyne. Hvis jeg sier dette høyt, kan jeg nemlig bli stemplet som ond og egoistisk», innser jeg at godhetstyrannene har stor makt. Det er skremmende og en klar trussel mot demokratiet.

Jesus lærte oss hvordan vi kan påvirke på en ærlig og redelig måte – nemlig ved eksemplets makt. Han fikk aldri noen til å føle seg små fordi de ikke gjorde det samme som ham. Han rettferdiggjorde heller aldri seg selv eller dømte andre ut fra sine egne forestillinger. Tvert imot, han ba den som var uten synd være den «som kastet den første stein». Et eksempel til etterfølgelse?
]]>
<![CDATA[Et forsøk på å forstå Fahad Qureshi på hans premisser]]>Mon, 23 Nov 2015 09:03:01 GMThttp://www.nyttigviten.no/diverse/et-forsk-pa-a-forsta-fahad-qureshi-pa-hans-premisserFahad Qureshi har igjen uttalt at han og de fleste andre muslimske miljøer står for hudoodstraffer slik som å straffe utroskap, homofili og frafall fra Islam med døden. (Dagsnytt 18, 16 minutter ut i sendingen)

Han sier videre at han står for at man skal følge norsk lov, men at disse hudoodstraffene er verdier som han forholder seg til. Og det er nok tilfellet – Muhammed har sagt at muslimer skal adlyde lovene i det samfunnet der de bor, samtidig som et samfunn med sharialover er det ønskelige. I den forbindelse må vi ikke glemme at de såkalte hudoodstraffene bare er en liten del av sharia, men det er disse som får mest oppmerksomhet av oss i vesten.

Qureshis uttalelser har satt en støkk i mange nordmenn, spesielt siden han framstår som en ærlig oppriktig mann som vil det gode. Og selvfølgelig – han ønsker det han anser som det beste for menneskeheten. Når vi reagerer negativt på uttalelser om halshogging og steining, sier Qureshi at vi må se disse hudoodlovene i kontekst, og det skal jeg prøve å gjøre nå.
Hvordan oppfatter Qureshi Norge?
Først av alt – hva ser han her i Norge? Han ser mye godt, men han ser nok også et samfunn i full oppløsning. Selve grunnpilaren i samfunnet, familien, er under stort press. Han ser barn som tilbringer største delen av livet på institusjon. Han ser mennesker jakte etter materielle goder, han ser tomhet, rusmidler, hor og forbrytelser.

Han ser at vår lovgivning ikke klarer å forhindre dette. Et samfunn styrt av sharialover, vil derimot være perfekt, for sharialovene er skapt av Allah. Allah vet hva som er best for oss mennesker. Han er ufeilbarlig, og derfor er hans lover også ufeilbarlige.

Steining for utroskap – en hjelp for den enkelte?
I Qureshis idealsamfunn er det fred og harmoni. Mannen skal adlyde Allah, og kvinnen skal igjen adlyde mannen.  Begge adlyder således det guddommelige – for kvinnen går det bare gjennom et ekstra ledd. Når begge vet hvor plassen deres er, blir det ikke krangling i familien. Skulle kvinnen bli obsternasig, skal mannen sette henne på plass med forskjellige virkemidler og i siste instans «gi henne stryk».

For å sikre at familien ikke oppløses, vil samfunnet ha streng straff for utroskap – nemlig steining til døde.  Når denne trusselen henger over den enkelte, hindres man i å begå utroskap.

For at ikke unødige fristelser skal oppstå, skal kjønnene holdes atskilt. I det offentlige rom skal kvinnen være tildekket, se ned, ikke bruke parfyme etc.  slik at ikke mannen blir unødig fristet.

Avkapping av hender – en hjelp for den enkelte?
Hudoodstraffer for tyveri skal ikke benyttes dersom noen lider nød. I et islamsk idealsamfunn vil det ikke være nødvendig å stjele for å overleve. For å hindre at noen likevel gir etter for fristelsen til å stjele, har man trusler om avkapping av hendene. Disse straffene håper nok Qureshi at man ikke trenger å bruke.

Bokstavtro muslimer er ikke onde
Dette var bare et par eksempler som viser at bokstavtro muslimer ikke er onde mennesker. De vil som oftest det gode, men de har andre oppfatninger enn vi vestlige om hva som er godt og vondt.

Qureshi tilhører retningen salafister, og han sier rett ut det salafistene mener. Flere andre muslimer i Norge mener nok det samme som ham, men de forteller det ikke høyt.
Grunnen til denne fortielsen er nok at vi som ikke er muslimer ikke vil forstå dette. Det er heller ikke nødvendig å promotere disse synspunktene, da Muhammed har sagt at muslimer skal følge lovene i landet der de bor.

Flertallet av de som ønsker et shariastyrt samfunn har ingen ønsker om å benytte vold for å komme dit. I de landene muslimene er i flertall, kan dette innføres på fredelig vis. Mange som bor her i vesten er innforstått med at det kan ta opptil flere generasjoner før man evt. kommer dit.

Mange muslimske religiøse ledere oppfatter vesten slik som Qureshi – samfunn i forfall. De advarer derfor gjerne sine tilhengere mot å bli for norske. De ber dem for eksempel hindre barna i å være sammen med norske barn fordi det kan føre dem bort fra «den rette vei».
Dette kan føre til segregering og et følt utenforskap. Omgås man ikke med majoritetsbefolkningen, lærer man verken språk eller forstår de sosiale kodene. Dette kan føre til en innstilling som gjør det lett å rekruttere dem til radikale miljøer.

Ikke alle er tålmodige
I de moskemiljøene som ønsker sharia, framstår ikke de religiøse lederne som onde mennesker. De framstår som de gode personene som de nok er. Utfordringen er at det i disse moskeene også kan vokse fram et miljø som ønsker å bruke vold for å nå fram det ideelle samfunn, en islamsk stat. Dette er noe vi må ta på største alvor.

Demokratiet vil seire
Vi ønsker alle et godt og trygt samfunn, og det er mye som ikke fungerer godt her i vesten. Vi skal ikke langt tilbake i historien før det var mange som mente at et kommunistisk samfunnssystem ville være løsningen på våre utfordringer, og denne ideologien tiltrakk seg også mange gode og idealistiske mennesker.

Vi ser her, som så ofte ellers, at mennesker som ønsker det gode, ikke alltid klarer å overskue de konsekvensene deres ønsker og handlinger kan få.

Men vi er mange som ikke tror på slike, sett med våre øyne, ekstreme løsninger. Vi tror på individenes frihet med alle de problemer dette medfører. Vi tror på demokratiet med alle dets svakheter, og vi er mange som vil kjempe for dette! Kampen om sinnene kan bli lang og krevende, men vi må stå sammen i troen på at frihetsverdiene vil seire!
]]>
<![CDATA[Å ta avstand fra vold i islams navn]]>Mon, 23 Nov 2015 08:56:28 GMThttp://www.nyttigviten.no/diverse/a-ta-avstand-fra-vold-i-islams-navnNår vi leser koranen og hadithene med vestlige øyne, ser det ut til at islam er en voldelig religion/ideologi. Samtidig påpeker mange muslimer at islam er en fredens religion. Ber vi om en begrunnelse, får vi gjerne høre et utdrag av koransitatet «Om man dreper et uskyldig menneske uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse, er det som å drepe hele menneskeheten,» men jeg blir ikke beroliget. Når ordene « … uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse» utelates, blir jeg veldig usikker. Hva legger man i begrepet «forbrytelse»? Kan vår deltakelse i muslimske land regnes som en forbrytelse som skal straffes?

Voldelige vers

Jeg har ennå til gode å høre muslimer peke ut voldelige vers i koranen som ikke gjelder. Jeg har behov for å vite om muslimer i Norge tar avstand fra de versene i koranen som prediker vold. Muhammed, som var en krigsherre, skal også være et ideal til etterfølgelse. Finnes det deler av Muhammeds liv som ikke er et ideal til etterfølgelse, og i tilfelle hvilke og hvorfor?

Mange muslimer mener nok at et enkelt svar burde være tilfredsstillende, men jeg er ikke fornøyd. Kan det være fordi jeg har fått inn med morsmelken at en påstand skal begrunnes? I mange muslimske land oppdras barn til å adlyde uten noen nærmere forklaring, og dermed er man som voksne kanskje ikke så opptatt av å begrunne sine påstander?

Verdigrunnlag
Vi hører at 15 prosent av befolkningen i Frankrike støtter den islamske staten (IS). Nå vet jeg ikke hva de støtter – er det et kalifat med sharialover og/eller støtter de (også) handlingene som skal føre til målet?

Muslimer er selvsagt forskjellige og har mer eller mindre intenst forhold til sin tro. En del muslimer ønsker nok å leve i et vestlig demokrati. Siden sharialovene skal være laget av Allah, er det selvfølgelig mange som ønsker at landet de bor i skal styres etter sharialover. Men man kan jo støtte et mål om sharialover uten å støtte et voldelig middel.
Kan det å være «moderat» utgjøre et forstadie til det å være «ekstrem», eller har de «moderate»* et helt annet verdigrunnlag enn de «ekstreme«? Dersom de «moderate» og de «ekstreme» har samme verdigrunnlag, vil kanskje de «moderate» bli passive støttespillere og muliggjørere under en eventuell voldelig konflikt? 

Målet helligggjør middelet?

Mange «moderate» nordmenn støtter for eksempel kampen mot terror, men det betyr ikke at de støtter USAs mishandling av fanger i Guantanamoleiren. Samtidig har alle «moderate» nordmenn heller ikke gått åpent ut og fordømt dette. Vi «moderate» ønsker kanskje målet så sterkt at vi lukker øynene? Vi blir muliggjørere.

I mellomkrigstiden mente mange tyskere at jøder ikke burde bo i landet. Det var kanskje ikke så mange som mente at de burde drepes, men disse «moderate» nazistene lukket likevel øynene for det som skjedde. De likte jo målet; et jøderent Tyskland. Mange ble muliggjørere og medløpere, og mange av «de moderate» ble kanskje stadig mindre moderate ettersom grensene tøydes.

Kommunistene forfektet voldelig revolusjon – ikke som et middel for å komme til makten, men til bruk i selvforsvar. Da Stalin, Mao og Pol Pot herjet som verst, var det likevel få «moderate» kommunister som tok offentlig avstand fra det som skjedde. Målet helliget jo middelet. Mange ble muliggjørere og medløpere, og mange av «de moderate» ble stadig mindre moderate ettersom grensene tøydes.

Mange muslimer ønsker sharia – et begrep som mange forbinder med steining og halshogging. Muslimer legger gjerne betydningen «et rettferdig samfunn» i dette begrepet. Når IS herjer, ønsker vi at «moderate» muslimer skal ta avstand, men hva skal de ta avstand fra dersom de ønsker et land med sharialover? Skal de ta avstand fra middelet (volden) og/eller fra målet (kalifatet)? Dersom det kommer til en konfrontasjon, vil da mange «moderate» muslimene bli medløpere og muliggjørere? Vil de «moderate» etter hvert bli ikke fullt så moderate ettersom grensene tøyes?

Vil historien gjenta seg?
Når vi ser på erfaringene fra Guantanamo, kommunismen, nazismen og nå islamismen, kan vi stille spørsmålet: Vil historien gjenta seg eller vil «moderate» muslimer både ønske og klare å stå i mot eventuelle krefter som med vold vil innføre et kalifat her i vesten? Vil de fortsatt ha et ønske om å være «moderate», eller blir ønsket om et kalifat for sterkt?
Dette er det mange som ønsker svar på.

*Jeg mener ikke at det ikke finnes moderate muslimer, men siden det føles så merkelig å skrive moderat nazist og moderat kommunist uten å bruke anførselselstegn, så fikk også moderate muslimer anførselstegn. Bruk av anførselstegn kan misforståes. Mennesker som bekjenner seg til en ideologi/religion kommer i alle avskygninger. Noen vil gå veldig langt for å nå sitt mål, mens de fleste er fredelige eller moderate.
]]>
<![CDATA[Fremmed i eget land]]>Fri, 16 Oct 2015 10:35:30 GMThttp://www.nyttigviten.no/diverse/fremmed-i-eget-landBoka til Halvor Fosli er flittig debattert, og oppfatningene til debattantene er så fjernt fra hverandre at man kan undres over om de snakker om samme fenomen. Etter å ha tatt denne testen, vil vi forstå at ingen av oss sitter inne med hele sannheten.

Test deg selv! Testen tar bare 1 1/2 minutt!

Denne boka bør du lese

Picture
Fra forlagets omtale: I Fremmed i eget land kommer de som har blitt minoritet i eget land til orde, med sine beretninger, meninger, håp, sorg og bekymringer. 
]]>
<![CDATA[Slettet post]]>Fri, 16 Oct 2015 08:54:29 GMThttp://www.nyttigviten.no/diverse/klarer-du-a-observere-alt-test-deg-selv<![CDATA[Mangler «de gode» empati?]]>Wed, 30 Sep 2015 08:11:55 GMThttp://www.nyttigviten.no/diverse/mangler-de-gode-empatiDa jeg fulgte mitt 3 år gamle barnebarn til barnebursdag, slo han seg skikkelig vrang. Han hylte og skrek av redsel. Han viste tydelig at han ikke ville gå dit uten meg, men siden jeg tolket dette som om han var full av fremmedfrykt, tok jeg ikke hensyn til skrikene hans. Selv om jeg ikke kjente alle gjestene, var jeg sikker på at de var hyggelige.

Siden jeg trodde at dette var en irrasjonell frykt, trengte jeg ikke å ta hensyn til hans redsel.
Da jeg hentet ham, fikk jeg høre at han gjentatte ganger brukt hatske ord og skreket «dumme deg». Han var oppløst i tårer og sa at han aldri ville gå dit mer. Noen hadde nemlig vært slemme. Selvfølgelig fortalte jeg ham at han tok feil, for jeg hadde da ikke sett noen være slemme (!).

Selvfølgelig er ikke dette en historie fra virkeligheten og selvfølgelig er vi alle medmennesker som tar andres frykt på alvor. Eller gjør vi det? Gjør vi det når det gjelder det vi kaller for «fremmedfrykt»?

Tar vi medmennesker som har dårlige formuleringsevner på alvor – de som ikke klarer å artikulere sin frykt på en god måte, men viser sin frustrasjon gjennom det vi gjerne kaller for hatytringer?

Forstår vi at andre kan ha større behov for trygghet enn vi selv har? Forstår vi at andre kan ha lav toleranse for endringer? Forstår vi at effektene av innvandring slår ulikt ut i forskjellige miljøer?

Det er ikke de mest velstående som får bomiljøet sitt endret, ofte til det ugjenkjennelige. Det er ikke de som er høyest utdannet som får økt konkurranse til jobbene. Det er ikke de mest velstående som vil lide under at innbyggerne blir mindre villige til å omfordele godene. (Se Exodus av Paul Collier) De velstående kan allerede nå kjøpe seg ut av helsekøene. Det er «noen andre» som bærer den største byrden ved innvandringen.

Forstår vi at det vi kaller «fremmedfrykt» både kan være en rasjonell og en irrasjonell frykt? Er vi villige til å ta denne frykten på alvor?

Forstår vi at mange som kritiserer innvandrere og innvandringsmengden, frykter at deres levekår skal endres til det verre? Forstår vi at de ikke klarer å være optimistiske når ingen statistikk viser at dette vil gå bra? Klarer vi å ta deres følelser på alvor, selv når de ikke klarer å framføre sin frykt på en måte vi selv synes er akseptabel?

Har vi empati, makter vi å sette oss inn i andre menneskers følelser. Vi verken tror eller forventer at andre føler eller uttrykker følelsene slik som vi selv. Vi respekterer andres følelser, selv om vi ikke forstår disse. Har vi empati, klarer vi å godta og respektere at noen kan ha en irrasjonell fremmedfrykt. Da forstår vi at vi også må ta hensyn til også dem, og at vi ikke har rett til å eksponere dem for situasjoner som kan gjøre frykten større.

Et godt medmenneske spør seg selv : I «det godes tjeneste» – har vi rett til å neglisjere våre medmenneskers behov for gode og trygge bomiljøer? Har vi rett til å neglisjere deres behov for forutsigbarhet, for trygge arbeidsplasser, en lønn det er mulig å forsørge seg selv og familien på og deres behov for et godt fungerende helsevesen?

Mange har liten forståelse for dem som har vansker med å formulere sin frykt. Men har ikke også disse rett til å bli hørt, eller skal deres ytringer neglisjeres fordi de ikke snakker samme språk som oss?

Kan de som oppfatter seg selv som «gode» rett og slett mangle empati – altså mangle evnen til å oppfatte hvordan andre har det på den andres premisser? Tolker de andres følelsesliv som om det var sitt eget?

De som har empati vil ikke avfeie andres tanker og følelser som irrasjonelle for så å overkjøre dem i «det godes tjeneste».  De vil ta andres bekymringer på alvor og ikke bare kjøre sitt eget løp i iveren etter å følge sine egne impulser.
]]>
<![CDATA[Medlidenhetens forbannelse]]>Tue, 22 Sep 2015 06:55:06 GMThttp://www.nyttigviten.no/diverse/medlidenhetens-forbannelseKlarer vi å stå i smerten vi føler over å ikke å klare å hjelpe alle som er i nød? Klarer vi å gjøre det det som er moralsk riktig, eller velger vi de handlingene som gir en rask lindring av den smerten vi selv måtte føle?

For å bli kvitt vår egen smerte, utfører vi gjerne «gode handlinger». Som oftest vil gleden over å ha gjort noe godt, overskygge kostnaden. Derfor hører vi velgjørere si at «det å gi» er den største glede. Det kan være en stor grad av egoisme knyttet til gode handlinger. Ved å hjelpe, kvitter man seg med sin dårlige samvittighet.
Slike «transaksjoner» mellom nødlidende og hjelpere, er ofte uproblematiske. Begge parter får tilfredsstilt sine behov. Mer problematisk er det når hjelperens behov for å «gjøre noe godt» ikke samsvarer med det som på lang sikt vil være godt for mottakeren.

Vi ser dette tydelig når foreldre er «gode hjelpere» i forhold til en narkoman sønn. Gjennom å følge sine instinkter, medvirker de til at han kan fortsette sitt misbruk. Samtidig risikerer de at både de selv og resten av familien går til grunne. Det riktige her ville være å stenge døra. Først når den narkomane sønnen erfarer konsekvensene av sin livsstil, vil det kunne oppstå et ønske om å endre atferd.

Går familien selv til grunne, kan de altså ikke hjelpe noen. Mange ble sjokkerte da de så bilde av en mor som drakk morsmelkerstatningen som var beregnet på hennes sultende baby, men hun tar faktisk et tøft, moralsk riktig valg. For hvem skal ta omsorg for de andre barna hvis moren dør?

Disse eksemplene viser oss at vi ikke alltid kan følge våre følelser. Når vi føler medlidenhet, er det sjelden feil å reagere instinktivt, men i mer komplekse situasjoner må vi tenke oss om. Noen ganger må vi utføre handlinger som ikke lindrer den med-lidelsen vi føler. Vi må stå i vår egen lidelse.

Når det gjelder migrasjon, må vi også tenke på oss selv – på vårt eget samfunn. Vi må ikke gi opphold til flere enn vi klarer å integrere. Vi må utholde vår egen med-lidelse når vi avviser asylsøkere. Vi må innse at ingen er tjent med at vårt samfunn går til grunne. Det er når vi har et velfungerende samfunn vi virkelig kan være noe for våre medmennesker.

Medlidenheten kan bli en forbannelse for alle parter når vi er mer opptatt av å bli kvitt vår egen med-lidelse enn av å gjøre det moralsk rette.
]]>