Har høyresiden noe å lære meg om innvandring?
Har høyresiden noe å lære meg om innvandring?
Jeg har alltid ledd litt hånlig av Frps utspill både når det gjelder innvandring. Siden jeg ønsker å være solidarisk med de svake, har jeg tenkt at venstresiden fører den beste politikken. Jeg har også regnet med at samfunnet vårt ville bli kulturelt beriket av andre kulturer, og at et velfungerende «multikulturelt samfunn» var mulig å oppnå. Samtidig trodde jeg at vi hadde all verdens muligheter til å bidra til å redde verden.
Jeg har foraktet innvandringskritiske røster, og må innrømme at jeg rett og slett har følt meg litt moralsk overlegen! Har jeg vært for naiv?
Det er kanskje ikke de svakeste som får hjelp?
Ifølge UNHCR kan en reise fra for eksempel Afghanistan til Norge koste rundt $15 000. De fleste må bruke menneskesmuglere for å komme hit. Mange har betalt ekstra for å få «gode» historier å fortelle, og de fleste har ikke legitimasjon. Vet vi hvem de er?
Er det de meste trengende som får opphold?
Mange innvandrere (for eksempel ca 70% av pakistanerne) arrangerer ekteskap med slektninger i opprinnelseslandet. Noen (mange?) gjør dette for at slektninger skal få visum.
Brukes våre penger fornuftig?
Det å hjelpe de svakeste som bor i flyktningeleirer, koster en brøkdel av prisen av det som det koster å bosette en flyktning her i Norge.
Blir vi kulturelt beriket?
Den norske kulturen må fortone seg som både skremmende og dekadent for mange innvandrere, og da er det ikke merkelig at en del ikke ønsker å bli en del av det store «Vi». De fleste trives best med dem som er like dem selv. Det er også vanskelig å komme seg i jobb. Dermed blir integrering mye vanskeligere enn jeg i min naivitet hadde forestilt meg.
Jeg begynner å innse at drømmen om et velfungerende multikulturelt samfunn er en utopi. Vi må bruke kreftene til å få et allerede segregert samfunn til å fungere best mulig.
Har vi råd til en fortsatt stor innvandring?
Finansavisen har publisert et innvandrerregnskap basert på tall fra Statistisk sentralbyrå. Dersom ikke-vestlig innvandring fortsetter på samme nivå som de siste 5 årene, vil kostnadene bli 4100 mrd kroner fram til år 2100. (tilsvarer størrelsen på dagens Statens Pensjonsfond + verdien av statens Statoil-aksjer). Tallene forutsetter at innvandrernes etterkommere får en økonomisk adferd som den øvrige befolkningen, noe de p.t. ikke har.
Går det an å være en innvandringskritisk sosialist?
Det går godt an å være for solidaritet, men kritisk til mengden innvandring. I land med stor innvandring, etableres det enklaver der innvandrere selv må ha det veldig vanskelig. Skal vi unngå dette i Norge, må vi løse de utfordringene vi har før vi evt. ønsker mange flere innvandrere velkommen.
Vi må verne om velferdsstaten. Dersom Norge ikke fortsatt kan være et velfungerende velferdssamfunn, vil vi ha lite å tilby de de aller svakeste i årene framover.
Mine ønsker for framtiden
Bør det ikke være mulig for politikere å enes om å føre en politikk der vi kan overlevere en velferdsstat sånn noenlunde slik vi kjenner den i dag til våre barn og barnebarn?
Jeg har alltid ledd litt hånlig av Frps utspill både når det gjelder innvandring. Siden jeg ønsker å være solidarisk med de svake, har jeg tenkt at venstresiden fører den beste politikken. Jeg har også regnet med at samfunnet vårt ville bli kulturelt beriket av andre kulturer, og at et velfungerende «multikulturelt samfunn» var mulig å oppnå. Samtidig trodde jeg at vi hadde all verdens muligheter til å bidra til å redde verden.
Jeg har foraktet innvandringskritiske røster, og må innrømme at jeg rett og slett har følt meg litt moralsk overlegen! Har jeg vært for naiv?
Det er kanskje ikke de svakeste som får hjelp?
Ifølge UNHCR kan en reise fra for eksempel Afghanistan til Norge koste rundt $15 000. De fleste må bruke menneskesmuglere for å komme hit. Mange har betalt ekstra for å få «gode» historier å fortelle, og de fleste har ikke legitimasjon. Vet vi hvem de er?
Er det de meste trengende som får opphold?
Mange innvandrere (for eksempel ca 70% av pakistanerne) arrangerer ekteskap med slektninger i opprinnelseslandet. Noen (mange?) gjør dette for at slektninger skal få visum.
Brukes våre penger fornuftig?
Det å hjelpe de svakeste som bor i flyktningeleirer, koster en brøkdel av prisen av det som det koster å bosette en flyktning her i Norge.
Blir vi kulturelt beriket?
Den norske kulturen må fortone seg som både skremmende og dekadent for mange innvandrere, og da er det ikke merkelig at en del ikke ønsker å bli en del av det store «Vi». De fleste trives best med dem som er like dem selv. Det er også vanskelig å komme seg i jobb. Dermed blir integrering mye vanskeligere enn jeg i min naivitet hadde forestilt meg.
Jeg begynner å innse at drømmen om et velfungerende multikulturelt samfunn er en utopi. Vi må bruke kreftene til å få et allerede segregert samfunn til å fungere best mulig.
Har vi råd til en fortsatt stor innvandring?
Finansavisen har publisert et innvandrerregnskap basert på tall fra Statistisk sentralbyrå. Dersom ikke-vestlig innvandring fortsetter på samme nivå som de siste 5 årene, vil kostnadene bli 4100 mrd kroner fram til år 2100. (tilsvarer størrelsen på dagens Statens Pensjonsfond + verdien av statens Statoil-aksjer). Tallene forutsetter at innvandrernes etterkommere får en økonomisk adferd som den øvrige befolkningen, noe de p.t. ikke har.
Går det an å være en innvandringskritisk sosialist?
Det går godt an å være for solidaritet, men kritisk til mengden innvandring. I land med stor innvandring, etableres det enklaver der innvandrere selv må ha det veldig vanskelig. Skal vi unngå dette i Norge, må vi løse de utfordringene vi har før vi evt. ønsker mange flere innvandrere velkommen.
Vi må verne om velferdsstaten. Dersom Norge ikke fortsatt kan være et velfungerende velferdssamfunn, vil vi ha lite å tilby de de aller svakeste i årene framover.
Mine ønsker for framtiden
Bør det ikke være mulig for politikere å enes om å føre en politikk der vi kan overlevere en velferdsstat sånn noenlunde slik vi kjenner den i dag til våre barn og barnebarn?
Svar til Røiseland
I et leserinnlegg den 2. mai spør jeg om vi hjelper dem som trenger det mest, når de som søker asyl i Norge har hatt råd til å betale ca 15000 dollar til menneskesmuglere. Hva med å heller prioritere hjelp til dem som er i flyktningeleire?
Røiseland spør den 4. mai om det var feil å redde de som svømte fra Utøya, fordi det var så mange som var igjen på øya som hadde det mye verre? Mitt svar er: – Kunne man ha reddet 10 personer som oppholdt seg på øya dersom båten ikke hadde stoppet for å redde én person som lå i sjøen – så «ja». Jeg regner også med at redningsfolkene måtte ta mange tøffe valg da de ikke kunne ta med flere enn båten bar – akkurat som vi som land heller ikke kan redde flere enn båten bærer.
Nå påpeker Røiseland at vi kan knipe inn økonomisk andre steder, og han har et poeng der. I regjeringens perspektivmelding påpekes det også at vi må jobbe mer og lenger. Kanskje skattenivået også kan heves?
I likhet med Røiseland, kjenner jeg bare hyggelige innvandrere som bidrar til samfunnet. Men søker jeg etter «no-go zone» på YouTube, får jeg et innblikk i hvordan det har utviklet seg i land med stor innvandring. Det er naivt å tro at dette ikke kan skje i Norge.
Røiseland har rett i at man ikke kan se inn i framtiden. Mye uventet kan skje, men det å bruke prognoser er det verktøyet vi har til rådighet. Finansavisen/SBB har i sine beregninger rundt innvandringens store kostnader forutsatt at 2dre generasjon vil jobbe like mye/lenge som nordmenn, noe som er en «luftig» prognose, for det gjør de ikke i per i dag. Og det er ikke bare ikke-vestlige innvandrere som tar mer ut av fellesskapet enn de bringer inn. Hver vestlige arbeidsinnvandrer tar ut 0,8 mill, mens ikke-vestlige tar ut 4,1 mill.
Det å komme til Norge/Vesten, virker forlokkende for mange, men jeg tror nok at de fleste hadde foretrukket å være i sitt eget land om de hadde kunnet ha et noenlunde bra liv der.
Jeg er enig med Røiseland at vi må opptre overfor mennesker i nød slik vi selv håper verden vil opptre overfor oss hvis katastrofen rammer. Men vi er kanskje uenige om én ting: Skulle noe skje, håper jeg at verden setter inn tiltak som hjelper flest mulig som må bli igjen her i Norge, og ikke bruker mesteparten av ressursene på de pengesterke som har råd til å flykte.
Røiseland spør den 4. mai om det var feil å redde de som svømte fra Utøya, fordi det var så mange som var igjen på øya som hadde det mye verre? Mitt svar er: – Kunne man ha reddet 10 personer som oppholdt seg på øya dersom båten ikke hadde stoppet for å redde én person som lå i sjøen – så «ja». Jeg regner også med at redningsfolkene måtte ta mange tøffe valg da de ikke kunne ta med flere enn båten bar – akkurat som vi som land heller ikke kan redde flere enn båten bærer.
Nå påpeker Røiseland at vi kan knipe inn økonomisk andre steder, og han har et poeng der. I regjeringens perspektivmelding påpekes det også at vi må jobbe mer og lenger. Kanskje skattenivået også kan heves?
I likhet med Røiseland, kjenner jeg bare hyggelige innvandrere som bidrar til samfunnet. Men søker jeg etter «no-go zone» på YouTube, får jeg et innblikk i hvordan det har utviklet seg i land med stor innvandring. Det er naivt å tro at dette ikke kan skje i Norge.
Røiseland har rett i at man ikke kan se inn i framtiden. Mye uventet kan skje, men det å bruke prognoser er det verktøyet vi har til rådighet. Finansavisen/SBB har i sine beregninger rundt innvandringens store kostnader forutsatt at 2dre generasjon vil jobbe like mye/lenge som nordmenn, noe som er en «luftig» prognose, for det gjør de ikke i per i dag. Og det er ikke bare ikke-vestlige innvandrere som tar mer ut av fellesskapet enn de bringer inn. Hver vestlige arbeidsinnvandrer tar ut 0,8 mill, mens ikke-vestlige tar ut 4,1 mill.
Det å komme til Norge/Vesten, virker forlokkende for mange, men jeg tror nok at de fleste hadde foretrukket å være i sitt eget land om de hadde kunnet ha et noenlunde bra liv der.
Jeg er enig med Røiseland at vi må opptre overfor mennesker i nød slik vi selv håper verden vil opptre overfor oss hvis katastrofen rammer. Men vi er kanskje uenige om én ting: Skulle noe skje, håper jeg at verden setter inn tiltak som hjelper flest mulig som må bli igjen her i Norge, og ikke bruker mesteparten av ressursene på de pengesterke som har råd til å flykte.