Er det for vanskelig å endre sine grunnholdninger? Forblir vi den vi er oppdratt til å være, med små justeringer underveis i livet? Jeg bruker en analogi for å illustrere mitt poeng.

Jeg er ikke vegetarianer, men jeg har flere venner som er vegetarianere. De poster stadig vekk bilder på Facebook av husdyr som lider, og jeg blir opprørt ved synet. I neste øyeblikk er det glemt, og jeg langer i meg en saftig biff. Siden jeg har vokst opp i en kultur der det er greit å holde dyr innesperret for så å spise dem, fortsetter jeg med dette. Mine venner er selvsagt frustrerte over at deres holdningskampanje ikke har noen virkning.
Jeg setter selvsagt meg og mine behov øverst. Det kan jeg gjøre i trygg forvissning om at jeg ikke blir fordømt. I min kultur er det nemlig helt greit å være kjøttspiser, så hvorfor skal jeg foreta endringer? Jeg verdsetter dessverre ikke dyr nok til å endre atferd.

Moderne individualistiske versus tradisjonelle kollektivistiske oppdragelsesverdier. Sammenstilt av Hundeide (2003, 2009) basert på forskning og teoretisering av LeVine, Ochs, Greenfield og Kagitcibasi.

Skjematisk oppstilling - klikk på «Read More»

I Danmark tar folketingsmedlem for Venstre, Søren Pind, til orde for assimilering for å motarbeide en utvikling han mener var og er uforutsett og uønsket. Se artikkelen Uforutsett utvikling.

Hvorfor var dette uforutsett? Var det fordi vi trodde at forskjellene på for eksempel dansker og  flyktninger/innvandrere fra Midt-Østen og Afrika var ubetydelige? Var det fordi man trodde at forskjellen bare besto i ulikt språk, mimikk, klesdrakt pluss noen tradisjoner og skikker? Man innså kanskje ikke at selve verdigrunnlaget og mange av de holdningene nykommerne brakte med seg var uforenelige med de danske?

Finnes det noen større glede enn følelsen av takknemlighet? En boblende, energisk glede som nesten renner over eller en rolig, dyp glede i takknemlighet over bare det å være til? Du har styringen over ditt eget liv.

I kontrast til dette står følelsen av å være et offer. Da er du redusert til et objekt som er prisgitt andres velvilje. Da er du blitt en person som må hente kraft fra andre for å få det bra.

Det er ingen som blir krenket. Man lar seg krenke!

Eleanor Roosevelt sa en gang: « No one can make you feel inferior without your consent.» (Det er ingen som kan få deg til å føle deg mindreverdig uten ditt samtykke.)

Når man ser en satiretegning, kan man tolke det på to måter. Dette er gjort for å krenke, eller dette er gjort for å få folk til å tenke! Mange muslimer velger den første tolkningen, og de har kanskje ikke en gang reflektert over om avsender av satiren har hatt en annen intensjon med budskapet.

Nå som vi er blitt smertelig klar over at (mange?) muslimer har en tendens til å tolke satire som en krenkelse, skal vi da slutte med satire, eller skal vi fortsette og håpe at muslimer etter hvert vil kunne ta budskapet opp i beste mening?

I vårt moderne samfunn tenker vi framover. Vi planlegger for eksempel å ta en utdanning slik at vi kan få en jobb vi vil trives med. Deretter kan vi kjøpe drømmehuset og få de barna vi ønsker osv.

I mange kulturer er en slik tankegang fremmed. De lever i nuet og planlegger ikke noe særlig. I rapporten «Somaliere i Norge – noen erfaringer» skriver forfatterne:

«For ansatte i det offentlige som skal møte nyankomne somaliere er det en utfordring å forstå at for mange er det å planlegge framtiden på den måten vi gjør noe nytt og uforståelig, og at det offentliges krav om handlings- og kvalifiseringsplaner lett framstår som irrelevant.»

Hvorfor gjør mange flerspråklige barn det dårligere på skolen enn barn som bare kan majoritetsspråket når de begynner på skolen. Det skal jo være så berikende å kunne flere språk? Eller er det ikke slik?

Flerspråklige barn er likevel ikke flinkere enn andre

En forskningsgruppe ved Universitetet i Tromsø skriver:

«De [flerspråklige barn] er ofte også bedre enn enspråklige til å gjøre flere ting samtidig (‘multitasking’), til å fokusere oppmerksomheten på noe, de lærer ofte å lese tidligere og de er ofte flinkere til å lære nye språk. Dette betyr at tospråklighet gir barn mye mer enn bare to språk!»

Mange ønsker ikke å bli inkludert

Professor i sosialantropologi Thomas Hylland-Eriksen har noen betraktninger om dette i boka «Samfunn». Han skriver at «dersom omverdenens normer, verdisyn, personforståelse og væremåter oppfattes som overveldende overmektige, vil noen betakke seg for å bli inkludert, selv om de skulle ha muligheten til det.»

Innvandrere fra muslimske land møter i Norge en kultur som er svært forskjellig fra sin egen. Spørsmålet er om forskjellene mellom opprinnelseskulturen og den norske kulturen er så store at man ikke klarer å håndtere disse? Kan det føre til at man rett og slett ikke ønsker å bli inkludert?