I vårt moderne samfunn tenker vi framover. Vi planlegger for eksempel å ta en utdanning slik at vi kan få en jobb vi vil trives med. Deretter kan vi kjøpe drømmehuset og få de barna vi ønsker osv.

I mange kulturer er en slik tankegang fremmed. De lever i nuet og planlegger ikke noe særlig. I rapporten «Somaliere i Norge – noen erfaringer» skriver forfatterne:

«For ansatte i det offentlige som skal møte nyankomne somaliere er det en utfordring å forstå at for mange er det å planlegge framtiden på den måten vi gjør noe nytt og uforståelig, og at det offentliges krav om handlings- og kvalifiseringsplaner lett framstår som irrelevant.»

Hvorfor gjør mange flerspråklige barn det dårligere på skolen enn barn som bare kan majoritetsspråket når de begynner på skolen. Det skal jo være så berikende å kunne flere språk? Eller er det ikke slik?

Flerspråklige barn er likevel ikke flinkere enn andre

En forskningsgruppe ved Universitetet i Tromsø skriver:

«De [flerspråklige barn] er ofte også bedre enn enspråklige til å gjøre flere ting samtidig (‘multitasking’), til å fokusere oppmerksomheten på noe, de lærer ofte å lese tidligere og de er ofte flinkere til å lære nye språk. Dette betyr at tospråklighet gir barn mye mer enn bare to språk!»

Mange ønsker ikke å bli inkludert

Professor i sosialantropologi Thomas Hylland-Eriksen har noen betraktninger om dette i boka «Samfunn». Han skriver at «dersom omverdenens normer, verdisyn, personforståelse og væremåter oppfattes som overveldende overmektige, vil noen betakke seg for å bli inkludert, selv om de skulle ha muligheten til det.»

Innvandrere fra muslimske land møter i Norge en kultur som er svært forskjellig fra sin egen. Spørsmålet er om forskjellene mellom opprinnelseskulturen og den norske kulturen er så store at man ikke klarer å håndtere disse? Kan det føre til at man rett og slett ikke ønsker å bli inkludert?

I debatten omkring radikalisering, pekes det ofte på at mange muslimer med innvandrerbakgrunn føler seg marginaliserte. De føler at de ikke blir aksepterte av storsamfunnet, og de føler at samfunnet skylder dem noe. De legger skylden på andre for at de selv ikke klarer å fungere i samfunnet. Noen er tilsynelatende velfungerende før de snur ryggen til de vestlige verdiene.

Er det påvirkningen fra en patriarkalsk, hierarkisk kollektivistisk orientert kultur som gjør at noen innvandrere retter aggresjon og/eller anklager mot andre? Er dette noe av forklaringen på at de peker på ytre årsaker til at de mislykkes personlig? Er det denne kulturelle påvirkningen som får dem til å ty til aggressive virkemidler når de føler seg tråkket på?