Da jeg fulgte mitt 3 år gamle barnebarn til barnebursdag, slo han seg skikkelig vrang. Han hylte og skrek av redsel. Han viste tydelig at han ikke ville gå dit uten meg, men siden jeg tolket dette som om han var full av fremmedfrykt, tok jeg ikke hensyn til skrikene hans. Selv om jeg ikke kjente alle gjestene, var jeg sikker på at de var hyggelige.

Siden jeg trodde at dette var en irrasjonell frykt, trengte jeg ikke å ta hensyn til hans redsel.

Klarer vi å stå i smerten vi føler over å ikke å klare å hjelpe alle som er i nød? Klarer vi å gjøre det det som er moralsk riktig, eller velger vi de handlingene som gir en rask lindring av den smerten vi selv måtte føle?

For å bli kvitt vår egen smerte, utfører vi gjerne «gode handlinger». Som oftest vil gleden over å ha gjort noe godt, overskygge kostnaden. Derfor hører vi velgjørere si at «det å gi» er den største glede. Det kan være en stor grad av egoisme knyttet til gode handlinger. Ved å hjelpe, kvitter man seg med sin dårlige samvittighet.